Publisert

Noe jeg tror jeg kan: Å lage tegneserier!

Opp igjennom åra har jeg fått utallige spørsmål (vel, i alle fall et par) om hvordan man lager en tegneserie. Siden dette er et nettsted som jeg mistenker leses av folk som selv pusler med slike tvilsomme aktiviteter skal jeg her komme med en oppskrift som kan følges. Skal følges, rettere sagt. For følger du denne, kan jeg nemlig love deg rikdom, berømmelse, fete parties, villige og ville groupies, reiser verden rundt, og en generell svært høy anseelse i samfunnet.

(I tilleggtil denne oppskriften må du selvsagt også starte ei suksessfull rocke-/popgruppe som lager en mengde store hits som havner på listetoppene verden over, og samtidig donere noen av millionene du tjener til veldedige organisasjoner. Foreningen for omplassering av venneløse brunrotter er ikke en slik organisasjon.)

Aller først må du koke ei stor kanne kaffe. Kok mer når den første er tom. God kaffe er alle serieskaperes livsblod og hovednæring. Ingen kaffe, ingen tegneserier. Gode arbeidsrutiner er også lurt å etablere tidlig.

rutiner

Så må du ha en god idé. Det lønner seg i alle fall. Det går selvsagt an å lage en tegneserie uten å ha noen ide om hva du driver med, men slike tegneserier leses som regel kun av din mor, evt dine særeste kunstnervenner.

Ideer finner man overalt. Du kan dyrke dem selv (nei, du dyrker ikke sånne ting som gir ideer), du kan av og til kjøpe dem i butikken (husk å følge med på annonseavisene som til enhver tid fyller postkassen din), eller du kan være født med et hode full av ideer. Mulighetene er uendelige.

Deretter bør du tenke ut en morsom figur. Strengt tatt er ikke dette helt nødvendig dersom du lager for eksempel en superheltserie. Menn i heldekkende undertøy blir morsomme uansett. Og ønsker du å lage en serie i for eksempel vampyrsjangeren eller liknende, blir figurene som regel ufrivillig morsomme. Uansett, en hovedfigur må du jo ha, så tenk ut en som passer til ideen din, og tegn den!

figur

Så er tiden kommet til et seriemanus. Her anbefaler jeg personlig at du finner fram blyant og papir, og tegner manuset. Det gjør jeg, og jeg syns det fungerer best. Det kan hende du bør vurdere å få noen andre til å skrive manus for deg. Det gjør ikke jeg, men noen mener jeg kanskje burde det.

Ideen må bli en historie. En historie med begynnelse, et midtparti, og en slutt. Ikke glem en god slutt. Mange glemmer å lage en god slutt, og det blir som regel også slutten på deres seriekarriere. De kan i alle fall glemme de ville og villige groupiene.

Nå skal du tegne! Finn fram hvitt tegnepapir (gjerne litt tykt og glatt) og en ikke alt for hard blyant, og tegn serien din fra begynnelse til slutt. Eller start på slutten. Eller hvor som helst. Poenget er at du må tegne hele greia med blyant før du overhode tenker på å bruke tusj. Bruk gjerne linjal, hjelpelinjer og/eller alle andre triks i boka. Litt grunnleggende tegneferdigheter er heller ikke å forakte, selv om ekspertene er delte i synet på om man behøver å kunne tegne i det hele tatt for å lage gode tegneserier.

Tid for tusj. Tusj er en svart gugge med en kjemisk sammensetning jeg ikke aner noe om, men som fester seg på papir og fingre, og brukes av de fleste serieskapere. Du kan gå old school og tegne med pensel og pennesplitt og sånne ting, eller du kan gjøre som meg og bruke tusjpenner og penseltusjer (også kalt juksepensler). Så finnes det selvsagt noen særinger som tegner digitalt. Ja, du leste riktig. Digitalt! Ikke rart verden er som den er i dag.

redskaper

Er du like smart som meg har du først tegnet med en blå reproblyant. Da slipper du nemlig å viske ut blyantstrekene etter endt tusjing, som er siste post på programmet. Hvis du ikke har brukt reproblyant må du altså bite i det sure viskelæret og bruke kostbare minutter av livet ditt på å viske ut disse strekene, siden de som regel ikke ser så fine ut på trykk. Og pass på at tusjen er helt tørr først, ellers får du en veldig dårlig dag på jobben.

Voila! Du har nå en ferdig serieoriginal! Enkelt, ikke sant?

Jeg nevnte ordet digitalt her i sted. Det undrer meg litt at i en tid der vi kan sende romsonder til Mars så er det fremdeles ikke mulig å oppdrive en app som etter installasjon gir deg en knapp som heter ”Lag serieroman”. Det er dårlig, og jeg oppfordrer herved alle kyndige folk som leser dette til å få ut finger’n og gjøre noe med saken. Å lage serier på den gamle måte jeg her har beskrevet er utrolig gøy, men tar noe inn i granskauen lang tid.

Bare så du er forberedt.

 

(Denne teksten skrev jeg opprinnelig i Kollektivet nummer 5, 2012. Gjengitt fordi jeg er for lat til å skrive noe nytt i dag.)

 

Publisert

Kollektivet nummer 3

Da er blad nummer 3 på plass i butikkhyllene, og forhåpentligvis for lenge siden på plass hos alle dere som abonnerer på bladet.

Lienbloggen gir denne gangen en tosiders fyldig rapport om en studietur til Brussel. Om det var tegneserier eller belgisk øl som ble mest studert kan du lese om selv.

Kollektivet er her med en pen bunke ferske striper om Mounirs frustrasjon (les: seksuelle frustrasjon) over det faktum at fetteren nå har to koner, mens han selv ikke har andre enn …Magda. Ja, hvordan går det egentlig når han i pur fortvilelse oppsøker denne skapningen for å oppleve det han føler enhver mann burde ha opplevd? Dessuten drar Emma med seg Gry inn i treningsrommet sitt og forsøker å lære henne pung-fu. Igjen! Går det bedre denne gangen?

Klassikerne tar denne gangen for seg temaet religion. På sedvanlig kollektivsk vis.

Ellers finner dere den vanlige miksen med biserier i bladet, som jeg håper faller i smak. Og Ove, den 34-årige hardrockeren av den eminente svenske serieskaperen Daniel Ahlgren er tilbake i to ferske episoder! Ut fra tilbakemeldingene jeg får er dette til glede for mange lesere vil jeg tro.

Publisert 1 kommentar

Intervju med en Mester

For litt tid tilbake ble jeg tipsa av Mads Eriksen via Twitter om et intervju med Sergio Aragonés. Mannen som er kjent for sine små vitsetegninger i margen på Mad Magazine, for masse andre serier, og ikke minst for den fantastiske tegneserien Groo The Wanderer.

Mye interessant å lese i intervjuet, både fordi jeg er fan av mannen, stor fan av Groo, og fordi jeg tegner selv. Han har en enorm produsksjon bak seg, og tegner bokstavelig talt hele tiden. For meg  er det veldig imponerende, for selv trenger jeg pauser fra tegninga av og til – spesielt etter intensive arbeidsøkter der både dag og natt må brukes. Da pleier jeg å la alt tegneutstyr ligge et døgn eller to, for heller å gjøre noe annet fornuftig. Som å lese, se film eller…være sosial (haha, ja jeg vet, det var en vits).

I intervjuet forteller han bl.a. om hvordan han jobber. Veldig mye av arbeidet er gjort direkte, uten noe særlig forutgående skisser. Det vil si han tusjer som regel direkte uten å gå veien om blyanten først. Det pussige er at det faktisk minner litt om mine egne arbeidsvaner som har utviklet seg de siste årene. Når jeg lager ei stripe, skribler jeg først ideen ned på papir med penn eller blyant. Når jeg så tar fram tegnepapiret, tegner jeg opp ruter og hjelpelinjer med blåblyant. Så skisser jeg inn teksten og figurene med samme redskap. Men skissene er ofte veldig skissete, som regel med få detaljer. De er mest for å plassere ting og karakterer i ruten. Når jeg så går over til selve tusjinga, skriver jeg teksten først. Men noen ganger, mens jeg sitter der, så kommer jeg på forbedringer i teksten, og skriver den inn direkte uten hensyn til hva jeg har skrevet med blåblyanten først, eller hva manuset sier. Det samme når jeg skal tusje tegningene. Jeg tar mange ganger lite hensyn til skissene, men tegner ofte direkte med tusjen.

Resultatet blir jo selvsagt at jeg som regel må korrigere og retusjere endel i photoshop etterpå, så det er ikke alle originalene mine som ser særlig…fine ut, kan man si.

Kommer til å si litt mer om hvordan jeg jobber ved en senere anledning – ikke minst fordi det er mange som lurer på slike ting.