Publisert 2 kommentarer

Nytt nummer. Endelig en fridag.

Da er Kollektivet-bladet i hyllene igjen, og denne gangen har vi kommet til utgave nummer 10.

I tillegg til de vanlige unnskyldningene mine i lederen om hvorfor det har gått treigt med jobbinga i det siste, får du også noen spennende striper der saftene flyter og plaggende flyr. Japp. Heftige saker som jeg nesten ikke tør snakke høyt om en gang! Men for å si det sånn er det endelig noen som får seg noe. Om det er gjort i medlidenhet eller skamløs ondskap fra min side er jeg usikker på.

Personlig driver jeg her nå og prøver å komme meg litt etter en av de mest hektiske ukene jeg har hatt på lenge. Forrige uke er omtalt i forrige bloggpost. Denne helga ble ikke mindre travel, noe som gjorde at jeg desverre gikk helt glipp av årets Animation Volda.

Nye striper måtte tegnes og fargelegges til i dag, og ikke minst en morsom (håper jeg da) sak som skal inn i juleheftet til Pondus i år, og som jeg fikk levert i dag tidlig etter nok ei arbeidsnatt. Vi er noen tegnere som har fått lov til å tøyse litt med våre egne figurer og Frode Øverlis i (u)skjønn forening, og jeg ble ganske fornøyd med resultatet. Det ble Pondusredaktøren også, så da får vi se hva Øverli selv syns om dette da. Morsomt påfunn i alle fall, men du verden det ble endel jobb.

Så i dag skal jeg ta det litt piano og bevilge meg noe tilnærmet en fridag. Kanskje være vill og gærn og se en film i kveld!

Publisert

Bursdagssanger er tillatt

Jeg har fødselsdag i dag. *Kremt* Liksom bare for å ha sagt det. En annen tegner som har det er Frode “Pondus” Øverli. Vi er faktisk like gamle, og jeg husker at da jeg sa dette til ham for endel år siden, så trodde han jeg flippet.

Nuvel, dagen feires for min del med å bli ferdig med mitt bidrag til serieantalogien 22/7 som utgis under årets Raptus, til minne om terrorangrepene i Oslo og på Utøya.

Har jo også endel Kollektivet-støff å bli ferdig med, så kakene får vente.

Minner forøvrig om at Kollektivet nummer 9 er i handelen neste uke, og i lederbloggen denne gangen forteller jeg om en spesiell hendelse i sommer…

Publisert 1 kommentar

Kollektivet #10

Jeg regner med at dere som besøker denne siden har skaffet dere siste nummer av bladet? Ikke? What??

Nuvel…

Forsiden innrømmer jeg er basert på en idé stjålet fra noen striper med Else i Pondus som jeg syntes var veldig morsomme. Som en leser påpekte i et innlegg på Facebook nylig er det visse likhetstrekk mellom Gry og Else når det gjelder deres vektproblemer. Nå skal jeg ikke si dette er helt tilfeldig, fordi vi kan jo trekke linjene videre bakover til for eksempel Sjanten i serien Billy, og hans forhold til egen vekt. Dette med like ideer, poenger og slikt mellom stripeserier er ganske vanlig faktisk, og det er muligens ikke til å unngå siden vi alle opererer med figurer med til dels veldig stereotypiske trekk, og med ofte sammenfallende situasjoner og slikt. Muligens derfor jeg faktisk ikke leser så mange stripeserier selv lenger, rett og slett fordi jeg er redd for å kopiere andres ideer. For det har jeg selvsagt gjort, både bevisst og ubevisst.

Bladet har ellers ikke så mange nye Kollektivet-striper som jeg selv helst skulle ønske. Idealet er 24 nye striper i hvert nummer, mens det denne gangen bare er 14. I perioder der arbeidet kan overvelde en stakkar, og der andre oppdrag, familie, barn og sånne trivialiteter er forstyrrende element må jeg desverre noen ganger nøye meg med å levere færre striper.

For dere lesere betyr det i såfall mer av biseriene. Noe noen syns er helt ok, mens andre ikke liker. De ulike oppfatningene må man vel bare leve med, men faktum er i alle fall at hverken jeg eller andre stripetegnere klarer å fylle et helt blad alene. Til det strekker døgnet desverre ikke til. Eller livet for den del. Vi skal tross alt ha tid til andre ting også – som de overnevnte trivialitetene, for eksempel.

Personlig liker jeg biserier i serieblad. Så lenge de er bra. Nå er jeg rimelig fornøyd med de seriene som går i Kollektivet. Et av de siste tilskuddene er den svenske serien Katten Nils, som jeg til å begynne med var litt avventende til. Men nå syns jeg den er morsom. Håper dere andre også liker den. Et annet bidrag i bladet, som jeg har blitt en stor fan av, er også svensk. Facit er nemlig veldig… annerledes, av mangel på bedre ord. Anbefales!

Forøvrig er jeg veldig lei meg for at to andre nordiske favoritter for meg ikke er med, siden de henholdsvis har sitt eget blad, og går som biserie i bladet M. Jeg snakker selvsagt om Arne And og Wulffmorgenthaler, begge arbeider av høy klasse og som jeg bøyer meg i støvet for. Møtte forresten Arnes skaper Charlie Christensen på Raptus i Bergen nå i september. Han var en svært hyggelig fyr – og egentlig veldig annerledes enn anda han tegner. Men sånn er det vel. Arbeidet vi gjør reflekterer ikke alle ganger hvem vi egentlig er. Heldigvis.

Er det noen andre serier dere kunne tenke dere i Kollektivet, så nøl ikke med å si ifra!