Publisert

Noe jeg tror jeg kan: Å lage tegneserier!

Opp igjennom åra har jeg fått utallige spørsmål (vel, i alle fall et par) om hvordan man lager en tegneserie. Siden dette er et nettsted som jeg mistenker leses av folk som selv pusler med slike tvilsomme aktiviteter skal jeg her komme med en oppskrift som kan følges. Skal følges, rettere sagt. For følger du denne, kan jeg nemlig love deg rikdom, berømmelse, fete parties, villige og ville groupies, reiser verden rundt, og en generell svært høy anseelse i samfunnet.

(I tilleggtil denne oppskriften må du selvsagt også starte ei suksessfull rocke-/popgruppe som lager en mengde store hits som havner på listetoppene verden over, og samtidig donere noen av millionene du tjener til veldedige organisasjoner. Foreningen for omplassering av venneløse brunrotter er ikke en slik organisasjon.)

Aller først må du koke ei stor kanne kaffe. Kok mer når den første er tom. God kaffe er alle serieskaperes livsblod og hovednæring. Ingen kaffe, ingen tegneserier. Gode arbeidsrutiner er også lurt å etablere tidlig.

rutiner

Så må du ha en god idé. Det lønner seg i alle fall. Det går selvsagt an å lage en tegneserie uten å ha noen ide om hva du driver med, men slike tegneserier leses som regel kun av din mor, evt dine særeste kunstnervenner.

Ideer finner man overalt. Du kan dyrke dem selv (nei, du dyrker ikke sånne ting som gir ideer), du kan av og til kjøpe dem i butikken (husk å følge med på annonseavisene som til enhver tid fyller postkassen din), eller du kan være født med et hode full av ideer. Mulighetene er uendelige.

Deretter bør du tenke ut en morsom figur. Strengt tatt er ikke dette helt nødvendig dersom du lager for eksempel en superheltserie. Menn i heldekkende undertøy blir morsomme uansett. Og ønsker du å lage en serie i for eksempel vampyrsjangeren eller liknende, blir figurene som regel ufrivillig morsomme. Uansett, en hovedfigur må du jo ha, så tenk ut en som passer til ideen din, og tegn den!

figur

Så er tiden kommet til et seriemanus. Her anbefaler jeg personlig at du finner fram blyant og papir, og tegner manuset. Det gjør jeg, og jeg syns det fungerer best. Det kan hende du bør vurdere å få noen andre til å skrive manus for deg. Det gjør ikke jeg, men noen mener jeg kanskje burde det.

Ideen må bli en historie. En historie med begynnelse, et midtparti, og en slutt. Ikke glem en god slutt. Mange glemmer å lage en god slutt, og det blir som regel også slutten på deres seriekarriere. De kan i alle fall glemme de ville og villige groupiene.

Nå skal du tegne! Finn fram hvitt tegnepapir (gjerne litt tykt og glatt) og en ikke alt for hard blyant, og tegn serien din fra begynnelse til slutt. Eller start på slutten. Eller hvor som helst. Poenget er at du må tegne hele greia med blyant før du overhode tenker på å bruke tusj. Bruk gjerne linjal, hjelpelinjer og/eller alle andre triks i boka. Litt grunnleggende tegneferdigheter er heller ikke å forakte, selv om ekspertene er delte i synet på om man behøver å kunne tegne i det hele tatt for å lage gode tegneserier.

Tid for tusj. Tusj er en svart gugge med en kjemisk sammensetning jeg ikke aner noe om, men som fester seg på papir og fingre, og brukes av de fleste serieskapere. Du kan gå old school og tegne med pensel og pennesplitt og sånne ting, eller du kan gjøre som meg og bruke tusjpenner og penseltusjer (også kalt juksepensler). Så finnes det selvsagt noen særinger som tegner digitalt. Ja, du leste riktig. Digitalt! Ikke rart verden er som den er i dag.

redskaper

Er du like smart som meg har du først tegnet med en blå reproblyant. Da slipper du nemlig å viske ut blyantstrekene etter endt tusjing, som er siste post på programmet. Hvis du ikke har brukt reproblyant må du altså bite i det sure viskelæret og bruke kostbare minutter av livet ditt på å viske ut disse strekene, siden de som regel ikke ser så fine ut på trykk. Og pass på at tusjen er helt tørr først, ellers får du en veldig dårlig dag på jobben.

Voila! Du har nå en ferdig serieoriginal! Enkelt, ikke sant?

Jeg nevnte ordet digitalt her i sted. Det undrer meg litt at i en tid der vi kan sende romsonder til Mars så er det fremdeles ikke mulig å oppdrive en app som etter installasjon gir deg en knapp som heter ”Lag serieroman”. Det er dårlig, og jeg oppfordrer herved alle kyndige folk som leser dette til å få ut finger’n og gjøre noe med saken. Å lage serier på den gamle måte jeg her har beskrevet er utrolig gøy, men tar noe inn i granskauen lang tid.

Bare så du er forberedt.

 

(Denne teksten skrev jeg opprinnelig i Kollektivet nummer 5, 2012. Gjengitt fordi jeg er for lat til å skrive noe nytt i dag.)

 

Publisert

Vil leserne like dette?

Når jeg sitter og jobber med striper eller andre ting, slår det meg en sjelden gang: Vil leserne like dette?

Jeg vet ikke hvordan andre tegnere har det, men selv har jeg sjelden eller aldri tenkt målgruppe, eller hvem som leser Kollektivet. Tilbakemeldinger jeg har fått, og undersøkelser som er gjort, kan tyde på at den ene hovedtyngden av lesere ligger i aldersgruppen 25-45 år, noe som jeg forstår siden jeg selv er i den gruppen (okay, helt i enden av den, men allikevel…). For når jeg lager Kollektivet så lager jeg det jeg selv liker. Jeg tenker utrolig lite på hva andre mener og hva andre syns. Det betyr selvsagt ikke at jeg gir katten i tilbakemeldinger jeg får. Tvert imot. Konstruktiv kritikk setter jeg veldig pris på fordi jeg føler jeg har utrolig masse å lære som serieskaper, og gjør fremdeles mange feil. Men når det gjelder innholdet, historiene, og hva slags humor jeg bruker, så tar jeg utgangspunkt i meg selv og hva jeg syns er morsomt eller bra.

(Ja jeg vet, Kollektivet har endel infantil underbuksehumor. Og jeg kan ikke unnskylde meg med annet enn at jeg er et barn av Pyton, og fremdeles ler av seriene som gikk i det bladet.)

Den andre store lesergruppen er yngre tenåringer og barn. Her blir jeg litt mer usikker. Noe kan selvsagt tilskrives den nevnte barnslige humoren. At denne yngre gruppen består av mest gutter kan jeg også forstå siden jeg vet mange syns Ronny er tøff, og siden jeg syns det er gøy å tegne damer med store pupper, noe de fleste gutter liker. Men ellers så har jo Kollektivet nok av referanser til voksenlivet, og jeg lurer av og til på hva de yngste leserne får med seg av det.

(At jeg vet jeg har endel unge leserer gjør også at jeg noen ganger legger litt bånd på meg. Ja, jeg snakker om selvsensur her. Men det er et tema jeg kan ta opp en annen gang.)

I disse dager tegner jeg for harde livet på årets julehistorie, som kommer i juleheftet i november en gang. Noen ganger har jeg laget såkalte “Kollektivet spesial“, der jeg vrir om på hele serieuniverset, og lager for eksempel Kollektivet-versjoner av Star Wars, Ringenes Herre, eller Kunsthistorien for den del. Som regel er det kun det ytre som forandres, mens karakterene og deres relasjoner forblir omtrent de samme.

Til denne julehistorien vrir jeg enda mer på det hele. Hverken omgivelsene, karakterene eller karakterenes relasjoner er helt som de pleier å være!

Hvorfor jeg gjør det sånn? Fordi det passet til historien jeg vil fortelle, sterkt inspirert av et kjent eventyr vi alle er vant med rundt juletider. Og fordi jeg syns det er gøy.

Å lage en serie som dette år ut og år inn krever en viss jobb for ikke å bli en kjedelig rutine for både meg og leserne. Det gjelder å hele tiden forsøke seg på nye ting. Jeg liker mange ganger på egen hånd å sette figurene inn i helt nye sammenhenger bare for å friske dem litt opp i mitt eget hode. Som regel lar jeg det bli med skisseblokka eller idéstadiet.

Men i årets julehistorie tar jeg det helt ut.

Så mens jeg sitter her og tegner de 18 sidene som historien utgjør, tenker jeg ofte: Vil leserne like dette? Tiden får vise. Selv er dette i alle fall en historie jeg er veldig fornøyd med, så om ingen kjøper juleheftet kan jeg selv en gang i fremtiden, når Kollektivet kun er å finne på Tegneseriemuseet, kikke tilbake og tenke at dette var jaggu en av de bedre historiene jeg har laget!

Publisert

Nytt blad, nye ting

Da er Kollektivet nummer 9 i hyllene folkens. Et ballesparkende cover lover heftig juling og vonde opplevelser, men faktum er at Emma, bananer og ting som ikke skal nevnes høyt her bare utgjør en liten del av stripene denne gangen.

Etter lang tid i hjemmets lune rede er det på tida at Balder kommer seg på skolen og begynner i første klasse. En serie striper forteller om dette, og temaet vil jeg forfølge videre utover høsten og vinteren! (Føles litt …galt å skulle snakke om høst og vinter nå, men det er desverre nødvendig.)

En av de andre stripene i bladet er forresten basert på en idé av Frk. Dyd. Jeg fortalte henne om en kveld jeg var på byen i Bergen og passerte en viss bar der folk hang og gaula utover, og promillenivået til de fleste neppe var under det som ville gitt livsvarig fengsel på Svalbard dersom de hadde satt seg i en bil. Mitt promillenivå var slettes ikke 0, men jeg ble litt nysgjerrig og ville inn og se. Jeg ble stoppet i døra av ei tilsynelatende bolete vakt som lurte på “Hvor mange øl har du drukket i kveld da, kompis?”, hvorpå jeg løy og sa “Tja – en eller to” når sannheten var nærmere tre eller fire. Vel inne måtte jeg le litt, for de fleste rett bak vaktas låvedørrygg hadde problemer med å stå på beina, en fyr hadde slipset rundt hodet (ja faktisk – det er ikke bare i tegneserier man ser det), og ei dame hadde kjolen halves opp ryggen. Jeg bestilte en øl, men drakk bare halve før jeg bestemte meg for å gå ut igjen. Jeg innså at jeg egentlig burde ha drukket tre-fire-fem øl til for å passe inn. Men da hadde jeg neppe blitt sluppet inn i utgangspunktet, så… Et håpløst prosjekt.

Men det ble en vits som funker i alle fall.

Ellers så har denne helga gått med til å jobbe med manus til årets julehistorie. For ja, juleheftene lages i disse dager, og som vanlig er jeg seint ute. Men med sterk inspirasjon fra en av våre faste medietradisjoner hver Jul har jeg i skrivende stund nesten kommet i mål med et manus jeg tror vil funke utmerket. Så gjelder det bare å få tegnet det da… Samtidig som jeg skal tegne materiale til blad nummer 11…

Jaja. Sånn går nu dagan.