Lien på juleshopping: I surrender

Med disse tonene i bakhodet overgav jeg og dama oss til shoppinghelvete på Åsane utenfor Bergen nå sist onsdag.

Siden jeg måtte tilbake til Volda torsdag, hadde jeg mye å gjøre før jeg dro. Og tradisjon tro gjorde jeg det i siste liten. For de av dere som ikke kjenner området, er Åsane et sted som huser Åsane Storsenter, et gedigent kjøpesenter (vel, egentlig to sentre), samt Ikea og en rekke andre store varehus på et relativt lite område. Slettes ikke ulikt Moa utenfor Ålesund. For de shoppingglade må dette fortone seg som paradis på jord. For oss andre, det motsatte stedet.

Men må man, så må man.

Dama hadde vært på jobb denne dagen. Så jeg henta henne klokka fire og så kjørte vi avsted. Vi var begge enige om at litt mat måtte i skrotten, så vi bestemte oss for å dra på Ikea først og spise på “restauranten” der.

– Juletalerken eller kjøttbullar?

– Juletalerken selvfølgelig, sa hun og kapret et bord mens jeg stilte meg i den lange køen foran matdisken. “Restaurant” er å overdrive opplevelsen. Vi snakker mer om følelsen av å stå i matkø i et fengsel eller noe slikt. Stedet var fullpakka, jeg var allerede varm og svett, og så virkelig fram til å sette tennene i mykt ribbesvor.

Så satt vi der da, med slapp svineribbe og smakløse medisterpølser dynket i brun saus, og prøvde å mote oss opp til det som lå foran. Maten var som forventet, men vi ble mette, og det var strengt tatt alt vi hadde håpet på.

– Vi må legge en plan, sa jeg.

– Få høre.

– Vi går først ut og tar oss en røyk.

Som sagt så gjort.

Ettermiddagen skulle brukes til å finne julegaver til barna våre, mine foreldre, hennes foreldre, og til henne fra meg. Men først måtte vi ha noen småting inne på Ikea til leiligheta. Så vi hutret oss igjennom sigaretten og kom oss inn fra vind og regn, og fant fram til første etasje og ei stor handlevogn. Allerede her burde jo alarmklokkene kime, for strengt tatt trengte vi ikke handlevogn til det vi skulle ha. Men jeg har vært igjennom dette før, og lot det stå til. Ikea er formet som en utspekulert labyrint, og før vi hadde kommet fram til avdelingen vi egentlig var på jakt etter, var vogna over halvfull med alt fra servietter, lys, ei kjøkkenlampe, batterier, og gudene vet hva.

Vi lærer aldri.

Men vi fikk tak i det vi egentlig skulle ha også til slutt, og kom oss igjennom kassa med vettet og økonomien sånn noenlunde i behold. Vel ute var det å få det hele inn i bilen. Så satte jeg henne av ved enden av Åsane Storsenter mens jeg skulle på “hemmelig tur”.

– Nei du får ikke vite hva jeg skal. Det er jo snart Jul! sa jeg. Så hun forsvant inn på senteret alene, mens jeg kjørte dit jeg skulle.

Men det skulle vise seg å ikke være så lett.

Jeg måtte nemlig krysse motorveien, og det siste året har hele området vært en eneste stor anleggsplass, der veien har blitt lagt om. Fremdeles er de ikke ferdige, men de hadde allikevel forandret såpass at jeg kjørte feil, og plutselig var jeg på motorveien på vei tilbake til Bergen igjen!

Damnit!

Jeg klarte etter hvert å kjøre av og snu, for å komme meg i rett retning igjen. Men det var mørkt, det regnet, og det var kaos, så jeg brukte sikkert femten minutter og adskillige kilometer feilkjøring før jeg endelig kom meg dit jeg skulle. Deretter måtte jeg på Ikeas lager for utlevering av store ting, for å hente en av disse store tinga vi hadde kjøpt til leiligheta. Jeg hadde med meg en sånn hentelapp som jeg omsider fikk vist Ikea-damen bak skranken etter å ha stått lenge i kø.

– Har du kvitteringen?

Øh, nei. Den hadde dama. Og hun var et eller annet sted på Åsane Storsenter. Men det gikk bra. Ikea-damen kunne ringe hovedbutikken for å få betalingen bekreftet. Hun måtte bare ekspedere de bak meg i køen først. Så jeg ventet. Så på klokka og ventet. Hun ringte endelig butikken, og snakket lenge og vel med noe som hørtes ut som en Ikea-mann. Fra sverige, selvsagt. Og så sa Ikea-damen at Ikea-mannen skulle fakse over kvitteringen, så jeg måtte bare vente litt til. Jeg teksta dama og sa dette kom til å ta tid. Hun ringte tilbake:

– Men du har jo kvitteringa selv!

Hadde jeg?? Jeg kjente i lommen. Jo visst pokker. Der lå den. Himmel! Jeg unnskyldte meg med julestress, fikk vist kvitteringa til Ikea-damen, og kom meg endelig inn i lageret for å hente den store tingen. Det gikk forsåvidt greit. Men da jeg skulle ha den inn i bilen kom jeg på at den allerede var jo full av andre Ikea-ting. Pluss et juletre! Så alt måtte ut for å få plass til den nye tingen. Ut med det. I høljeregnet og vinden. Hele greia holdt på å blåse avsted, og etter mye kamp, banning og svette fikk jeg til slutt trøkt alt inn i bilen igjen, satt meg inn og startet motoren.

Stønn og jammer og pes!

Vel, jeg var ferdig og måtte tilbake. En time etter at jeg slapp dama av. Trøste og bære. Tida går alt for fort når man har det … gøy.

Jeg kom meg tilbake, og etter mye tråkling langs overfylte parkeringsplasser fant jeg en ledig spot utenfor den store Expertbutikken. Jeg ringte henne.

– Nå er jeg her. Hvor er du?

– Jeg står utenfor og tar meg en røyk.

– Utenfor hvor?

– Eeeeh. Er sannelig ikke sikker. På motsatt side av der du slapp meg av.

Flottings. Normalt sett setter jeg uendelig pris på at hun ikke er ei sånn shoppedame, men akkurat nå skulle jeg ønske hun var lommekjent her. Regnet pisket, vinden ulte, og jeg begynte å traske langs senterveggene, og kikka innom alle utgangene jeg så.

– Ser du meg? spurte jeg i telefonen.

– Nei.

-Jeg står nå utenfor Vinmonompolet.

– Hold deg der. Så skal jeg prøve å finne det.

Som sagt så gjort. Jeg ventet, og like etter dukket hun opp. Hun hadde brukt timen godt og allerede handlet endel. Kjempeflott! Men vi var slettes ikke ferdige. Nye butikker måtte besøkes. Har de ikke det her? Ikke det nei. Vi prøver neste. Hm, den var jo ikke så verst. Nei, for dyr. Og så videre og så videre.

Klokka var bortimot ni da vi endelig satte oss i bilen igjen.

– Jeg vil hjem, pep jeg ynkelig.

– Jaaaah. Kjør!

Vi kom oss ut fra parkeringsplassen, og rotet oss omsider ut på hovedveien.

Vi hadde overlevd begge to! Vi hadde faktisk kjøpt de fleste julegavene vi skulle ha! Stolt over oss selv kjørte jeg inn mot Bergen mens hun sluknet i setet ved siden av. Klokka var halv ti når vi endelig kom oss hjem, og kunne begynne å tømme bilen.

Det blir jaggu julegaver på familien i år også ser det ut som.

Men heldigvis ett år til neste gang.

Lien på juleshopping: Going with the flow!

Det er ingen hemmelighet at jeg mangler shoppinggenet. Men selv serietegnere må kaste seg uti det og handle julegaver. Ja, om man da ikke er såpass rik at man kan sende sekretæren sin ut for å gjøre den jobben. I wish, men altså – her i gården må jeg gjøre det selv, og i går lot jeg det stå til.

Dama var på jobb denne lørdagen, og dermed kunne jeg ikke lene meg på hennes ekspertise. Men jeg har laget en liste på mobilen over hvem jeg skal kjøpe til i år, og med mobil og bankkort i lomma tok jeg bussen til Bergen sentrum for å begynne på min årlige plikt. Etter endel kjipe dager med snø, vind og generelt ufyselig vær var denne dagen faktisk ganske fin. Jeg hoppet av bussen like ved Festplassen, tente en røyk, og fant fram mobilen. Hvem var først ut?

Dama.

Ai. Å handle gave til kjæresten sin er ofte det som er vanskeligst, men jeg tenkte det var greiest å kaste seg uti det. Så jeg peilet meg inn mot Galleriet i håp om å sondere terrenget. Og planen var vel strengt tatt å bare kikke først. Har flere alternativer jeg tenker på, og jeg hadde ikke noen store ambisjoner om å kjøpe gaven akkurat den dagen. Men som sagt, som en god jeger må man speide etter byttet før man kan nedlegge det.

(Hah, hvem forsøker jeg å lure? Har aldri vært på ordentlig jakt en eneste gang.)

Vel inne i Galleriet, som altså er et kjøpesenter midt i sentrum, ble jeg selvsagt møtt av en vegg mennesker. Folk overalt. Jeg kjente den sosiale angsten kom krypende, men tok meg selv i nakken. Samtidig kom panikken over å ikke finne noe over meg. Jeg og butikker er litt som han som ikke ser skogen for bare trær. Jeg kan tråkke meg igjennom alskens utsalg uten å ende opp med noe som helst. En egenskap jeg har hatt lenge.

Jeg fiska fram mobilen igjen. Hvem andre stod på lista? Nevøene og niesen min. Ai. Der hadde jeg også noe å tenke på. Mine søsken har gitt meg noen tips, men hvor skulle jeg begynne? Jeg kjente jeg var svett på ryggen, og bestemte meg for å gå ut. En ny røyk, mens jeg selvironisk tenkte at dette begynte virkelig så bra.

Blikket gikk oppover gaten mellom utallige mennesker med allerede fulle handleposer. Klokka var bare tre, men de fleste virket å ha gjort unna alle innkjøp allerede, og ruslet lykkelige og avslappet rundt i pur førjulsstemning. Pokkers bergensere! Blikket mitt falt på Logehaven. -Åh, en deilig irish coffee hadde jaggu smakt nå!

Som sagt så gjort. Slukøret over å ha brukt over en halvtime på ingenting tuslet jeg opp mot uteserveringen, bestilte det jeg ville ha, og plumpet ned ved et bord. Fram med mobilen igjen. Hvor mange står egentlig på lista mi? Alt for mange, syntes jeg. Særlig siden jeg fremdeles ikke hadde brukt en krone på gaver hittil.

Den varme drikken satte meg i litt bedre humør. Jeg teksta hun der hjemme: “Gjett hva? Nå drikker jeg irish coffee!”

Svaret kom kjapt: “Irish coffee?? Hva med julegavene?”

“Jeg trenger inspirasjon!”

Mens jeg satt der og ble varmet innvendig la jeg en slagplan: Jeg fikk ta “onkelgavene” først. Som sagt så gjort. Litt lettere til sinns strente jeg rett bort til en nøye utpekt butikk. Rett bort til hyllene. Der.. Nei der.. Nei, pokker. Den kanskje?

Til slutt hadde jeg kjøpe den første gaven. Pluss julepapir, julebånd og sånne gavelapper!

Johoo! Jeg følte meg utrolig stolt! Isen var brutt. Takk til Irland, eller hvem det nå enn var, som fant opp denne drikken!

Jeg følte jeg var i siget, og gjorde et nytt forsøk på Galleriet. På veien passerte jeg Pepperkakebyen som hvert år bygges opp på Torgallmenningen, hilste på et vennepar – som jeg stolt fortalte om min vellykkede jakt til (om de var imponert er en annen sak) – og kom meg videre inn i butikksenteret.

Fremdeles var det mye folk, men jeg var nå inne i en flow. Julegaveflow! Dette gikk faktisk ganske bra.

Telefonen ringer. Det er en av mine yngste døtre som ringer og lykkelig forteller at hun og moren nå hadde vært og kjøpt masse julegaver og var på vei hjem igjen.

– Hva gjør du da pappa?

– Eeh, jeg kjøper julegaver jeg også.

– Jeg gleder meg til Jul! Er kjempespent på hva du kjøper til meg!

– Eh, ja det blir noe fint.

Agh! Jula er helt fin. Det er jo disse dagene før jul som ikke er like bra.

Vi avsluttet samtalen, og jeg forvillet meg inn i en lekebutikk. Jeg har alltid likt lekebutikker, siden jeg på mange måter er en liten unge i hodet til tross for at alder og utseende sier noe totalt annet. Nuvel, butikken var overfylt, og jeg gikk ut tomhendt. Pokker! Nytt forsøk, men nei. Jeg fant ikke noe. Det var alt for mye leker til at jeg fant noe!

Jeg sukket tung og gikk ut av senteret igjen. Jeg forsøkte å ta en oppsummering av min handletur så langt: tre gaver, julepapir, julebånd, og sånne lapper til å feste på julegavene sånn at den som deler dem ut julaften vet hvem som skal ha dem.

Jeg følte meg egentig ganske stolt, selv om turen på lekebutikken gikk skeis. Dette måtte feires. Men vent, nå måtte jeg ikke ta helt av her. Jeg skulle kjøpe gave til sønnen min også. Og jeg visste hva jeg skulle ha. Så jeg gikk til rett butikk, men.. pokker. Den var stengt. Klokka var bare litt over fire, og den var stengt! Søren også. Kan de ikke ta hensyn?? Her er jeg endelig inne i en god flow, og så møter jeg stengte dører??

Damnit. Jeg tuslet slukøret derifra, og tenkte at jeg uansett hadde vært veldig flink. Det måtte feires. En irsk pub lå i nærheten, så jeg svingte innom og fikk meg et glass Guinness. Den fortjente jeg, følte jeg.

Jeg slang meg ned på uteserveringen der, tente en ny røyk, tok en stor slurk av det mørke gullet, og fiska fram mobilen. Hva var status? Joda, til min overrakselse, og på tross av shoppingangst og alle hindringer jeg hadde møtt på veien så lå jeg faktisk ikke så aller verst an.

Skål for det!

Men så var det denne gaven til hun der hjemme da… Søren. Der hadde jeg ikke gjort veldig stor framdrift. Men ok, jeg skal fremdeles være noen dager i Bergen, så jeg har fremdeles tid.

I fin form forlot jeg puben og tuslet ned i handlegatene igjen. Nytt forsøk. Nå var angsten borte. Jeg hadde to bæreposer med ting jeg hadde kjøpt, og følte jeg nå kunne vandre med hodet hevet blant bergenserene.

Hah, selv en middelaldrende nordlending som meg fikser dette!

Med svart gull i magen fløt jeg elegant inn i en butikk, og heisann! Der kjøpte jeg jaggu en gave til! Jeg var stolt av meg selv!

Klokka nærmet seg halv seks, og jeg fant ut at jeg burde komme meg hjem. Og jeg skulle jaggu fortelle om hvor flink jeg hadde vært!