Når jeg sitter og jobber med striper eller andre ting, slår det meg en sjelden gang: Vil leserne like dette?

Jeg vet ikke hvordan andre tegnere har det, men selv har jeg sjelden eller aldri tenkt målgruppe, eller hvem som leser Kollektivet. Tilbakemeldinger jeg har fått, og undersøkelser som er gjort, kan tyde på at den ene hovedtyngden av lesere ligger i aldersgruppen 25-45 år, noe som jeg forstår siden jeg selv er i den gruppen (okay, helt i enden av den, men allikevel…). For når jeg lager Kollektivet så lager jeg det jeg selv liker. Jeg tenker utrolig lite på hva andre mener og hva andre syns. Det betyr selvsagt ikke at jeg gir katten i tilbakemeldinger jeg får. Tvert imot. Konstruktiv kritikk setter jeg veldig pris på fordi jeg føler jeg har utrolig masse å lære som serieskaper, og gjør fremdeles mange feil. Men når det gjelder innholdet, historiene, og hva slags humor jeg bruker, så tar jeg utgangspunkt i meg selv og hva jeg syns er morsomt eller bra.

(Ja jeg vet, Kollektivet har endel infantil underbuksehumor. Og jeg kan ikke unnskylde meg med annet enn at jeg er et barn av Pyton, og fremdeles ler av seriene som gikk i det bladet.)

Den andre store lesergruppen er yngre tenåringer og barn. Her blir jeg litt mer usikker. Noe kan selvsagt tilskrives den nevnte barnslige humoren. At denne yngre gruppen består av mest gutter kan jeg også forstå siden jeg vet mange syns Ronny er tøff, og siden jeg syns det er gøy å tegne damer med store pupper, noe de fleste gutter liker. Men ellers så har jo Kollektivet nok av referanser til voksenlivet, og jeg lurer av og til på hva de yngste leserne får med seg av det.

(At jeg vet jeg har endel unge leserer gjør også at jeg noen ganger legger litt bånd på meg. Ja, jeg snakker om selvsensur her. Men det er et tema jeg kan ta opp en annen gang.)

I disse dager tegner jeg for harde livet på årets julehistorie, som kommer i juleheftet i november en gang. Noen ganger har jeg laget såkalte «Kollektivet spesial«, der jeg vrir om på hele serieuniverset, og lager for eksempel Kollektivet-versjoner av Star Wars, Ringenes Herre, eller Kunsthistorien for den del. Som regel er det kun det ytre som forandres, mens karakterene og deres relasjoner forblir omtrent de samme.

Til denne julehistorien vrir jeg enda mer på det hele. Hverken omgivelsene, karakterene eller karakterenes relasjoner er helt som de pleier å være!

Hvorfor jeg gjør det sånn? Fordi det passet til historien jeg vil fortelle, sterkt inspirert av et kjent eventyr vi alle er vant med rundt juletider. Og fordi jeg syns det er gøy.

Å lage en serie som dette år ut og år inn krever en viss jobb for ikke å bli en kjedelig rutine for både meg og leserne. Det gjelder å hele tiden forsøke seg på nye ting. Jeg liker mange ganger på egen hånd å sette figurene inn i helt nye sammenhenger bare for å friske dem litt opp i mitt eget hode. Som regel lar jeg det bli med skisseblokka eller idéstadiet.

Men i årets julehistorie tar jeg det helt ut.

Så mens jeg sitter her og tegner de 18 sidene som historien utgjør, tenker jeg ofte: Vil leserne like dette? Tiden får vise. Selv er dette i alle fall en historie jeg er veldig fornøyd med, så om ingen kjøper juleheftet kan jeg selv en gang i fremtiden, når Kollektivet kun er å finne på Tegneseriemuseet, kikke tilbake og tenke at dette var jaggu en av de bedre historiene jeg har laget!