Ny uke og nye muligheter. Det er lenge siden jeg har skrevet om musikk her på Kollektivet.no (at det er lenge siden jeg har skrevet noe her i det hele tatt, er en annen sak…) I april lovet jeg å skrive om det svenske metalbandet Opeth, og nå som deres nye plate Heritage er i salg er det på tide å plukke opp hansken jeg selv kastet da, og si litt om et band som har betydd svært mye for meg de siste årene.

Opeth ble grunnlagt i Stockholm i 1990 av David Isberg og Mikael Åkerfeldt. Som gitarist og låtskriver, og vokalist siden 1992, har Åkerfeldt vært den kreative kraften bak bandet som har hatt flere utskiftninger i den øvrige besetningen opp igjennom årene. Opeth presenteres ofte som et progressivt death metal-band, men personlig så syns jeg vel at «progressivt» er det mest dekkende her. Ikke alt de har gjort er hverken metal eller death metal. Tvert imot. Det som nemlig er årsaken til at jeg liker dem er den utrolige variasjonen i musikken. Joda, death metal er kjernen i det de gjør, men samtidig blander de inn alt mulig annet, fra folkemusikk, jazz, klassisk rock, blues, country, og alt mulig annet (okay, country er muligens å dra det litt langt… Men visse …roots-elementer kan finnes). Musikken er rett og slett et kreativt overflødighetshorn, og hver ny plate fra dem er som en pose lørdagsgodt der man aldri helt vet hva den neste biten man plukker opp er.

Den andre tingen jeg liker ved dem er Åkerfeldts stemme. Han kombinerer såkalt clean vokal (det vil egentlig bare si vanlig synging) og growling på en måte som imponerer meg. Når han synger rent har han en varm, utrolig vakker og følsom stemme. Når han growler, eller snerrer (alt etter som), høres han ut som.. tja, en mannevond demon dratt ut av svovelgryta med en hakapikk. Eller noe sånt. Å gjøre dette vekselsvis etter hverandre i samme låt imponerer meg, og er utrolig effektfullt. Growling har sånn generelt aldri vært den helt store greia for meg, og før jeg oppdaga Opeth var det vel strengt tatt kun i et par låter med Ayreon at jeg syns growling fungerte godt. Nå er det jo ikke uvanlig at ren vokal og growling kombineres i metallens verden, men sammen med musikken Opeth framfører blir dette rett og slett vakkert i mine ører.

Musikken er som nevnt en kobinasjon av ulike sjangre og stilarter, men der death metal ligger som en kjerne. Låtene er som regel lange (gjerne opp i 10 minutter eller mer), og kobinerer det harde og brutale med det vakre og vare. Tekstene er mørke og melankolske, og sammen med musikken er kanskje ikke dette noe som passer som soundtrack til en lys sommerdag med latter og lekende barn i bakgrunnen. Nei da funker dette best på mørke kvelder og om høsten, gjerne med regn og vind utenfor vinduet. Bare for å gi deg et bilde. Opeth hører jeg nemlig gjerne på uansett årstid og tid på døgnet. Og når jeg arbeider. Har nemlig funnet ut at dette er perfekt jobbemusikk for meg om kvelden og natta. Musikken trigger noe i meg som gir meg lyst til å skape noe, og det er vel egentlig hovedgrunnen til at jeg liker bandet så godt.

Platedebuten kom i 1995 med Orchid, ei plate som lå i krysningen mellom death og black metal, men som samtidig låt helt annerledes ved å inkludere elementer som til da nærmest var uhørt i nevnte sjangre . For endel hardcore death og black metal-fans var dette selvsagt ikke bra, men svært mange kritikere roste bandet for å nærmest redefinere sjangeren. Den neste plata kom året etter og het Morningrise. Her fortsetter de sjangerblandingen, med mer ren vokal og akkustiske innslag enn på debuten. Plata fikk strålende kritikker, og selv metalfans som rynket på nesen av Orchid måtte innrømme at her hadde de å gjøre med et kvalitetsband som sprengte grenser.

Personlig må jeg innrømme at disse to platene er de jeg har minst forhold til. De var de siste platene jeg hørte med bandet, og de har nok ikke «satt» seg hos meg like bra som de senere albumene. Allikevel har jeg ingen problemer med å like det jeg hører, og jeg regner med jeg kommer til å lytte mer til dem etter hvert.

I 1998 kommer My Arms, Your Hearse. Dette var gruppas første konseptalbum, der Åkerfeldt skrev teksten/historien først, og der musikken ble komponert rundt denne. Produksjonen er bedre på denne enn de to første platene, og soundet tyngre, selv om både akkustiske partier og ren vokal forekommer her også. Som sagt, dette er ei plate som forteller en historie. Og selv om den i utgangspunktet virker teit nok (handler om en fyr som dør, blir et spøkelse, ikke klarer å akseptere dette, og som heller ikke syns kjæresten hans sørger nok over hans død), så fungerer den utmerket sammen med musikken. Det er mange godlåter å hente herfra, og personlige favoritter er nok de to låtene i midten, The Amen Corner og Demons Of The Fall, som begge røsker tak i deg, spyr ut gode gitarriff, og har en fenomenal stemning. Plata fikk forøvrig glimrende kritikker, og Opeth hadde nå opparbeidet seg et solid navn i metalkretser.

Året etter kommer neste plate. Still Life ble nok en kritikersuksess for Opeth, og er som forgjengeren også et konseptalbum. Denne gangen er det religionskritikk som står i sentrum, eller rettere sagt kritikk mot religiøs intoleranse. Musikalsk er plata imponerende i sin balansegang mellom det brutale og det vare, og vokalen er bedre enn noen sinne. For meg er dette den som fungerer best som helhet av utgivelsene fram til da. Låtene er svært varierte, og det er nesten umulig å bli lei den fordi jeg oppdager stadig nye detaljer i musikken ved hver gjennomlytting. Den vakre Face of Melinda er ei låt som ofte trekkes fram herfra, mens jeg selv har fantastiske Moonlapse Vertigo som min store favoritt. Den har en melodilinje, gitarriff og en stemning som gir meg gåsehud hver gang Åkerfeldt går over fra vakker vokal til skummelt brøl ca 2:30 ut i sangen.

Opeths femte plate kom i 2001 og het Blackwater Park. Denne gangen ble det ikke et konseptalbum, og albumnavnet – oppkalt etter et tysk progressivt metalband av alle ting – var klart før noe som helst annet. Plata innleder et samarbeid med Steven Wilson fra Porcupine Tree (en annen av mine favoritter) som produsent, noe som kan høres på soundet (han bidrar også med vokal på noen av låtene). Plata låter rett og slett fantastisk bra, og jeg tror mange harbarka Opeth-fans anser Blackwater Park som bandets beste plate fremdeles. Jeg er nok ikke helt enig, men forstår allikevel de som mener det. Plata er full av godlåter, og det er vanskelig å plukke ut noen favoritter. Andrelåta Bleak skiller seg imidlertid veldig ut, The Funeral Portrait har et utrolig fett gitarriff, og tittellåta Blackwater Park her aldeles herlig. Uansett hvor mange ganger jeg hører overgangen fra ca 1:55, eller etter det rolige midtpartiet og gitarene setter inn igjen fra ca 5:10 akkopagnert av Åkerfeldts brøl, så får jeg gåsehud på armer og nakke og må legge tusjen ned et øyeblikk.

Etter Blackwater Park gikk bandet i studio for å spille inn det de ønsket skulle bli et dobbeltalbum. Plateselskapet ville det annerledes, og slapp første halvdel i 2002. Plata het Deliverance, og er muligens gruppas tyngste plate. Her gis det lite ved dørene. Til tross for at bandets progressive kjennetegn er til stede er vel dette det nærmeste de har kommet et rent death/black metal-album. Åkerfeldts stemme har vel ikke vært så sint, ond og snerrende før som i åpningslåta Wreath og sistelåta Master’s Apprentices. Her kommer demonen og hakapikken fram som jeg snakka om tidligere. Det finnes mye bra på plata, men den er som helhet ikke blant deres beste etter min mening. Det er imidlertid ei låt jeg må trekke fram her. Tittellåta Deliverance er aldeles fantastisk, og definitivt blant de beste de har laget i hele sin karriere! Avslutningen på den er noe av det mest hypnotiske jeg har hørt i ei metallåt. Den spilles ofte som avslutning på konsertene deres, noe jeg forstår. En bedre avslutning kan jeg vanskelig tenke meg.

En veldig bra liveversjon av denne finnes på Youtube (jada, den er lang – men nyt lyd og bilde!):

Jeg må her skyte inn at Opeth spilte på studenthuset Rokken i Volda i 2009. Det var en aldeles ekstatisk opplevelse, og da Deliverance endelig tonet ut (de dro den til det ytterste) var jeg svett, sliten og usedvanlig lykkelig!

Fem måneder etter Deliverance kom Damnation. Og her viser bandet seg plutselig fra en totalt annen side. Alle tegn til death metal er borte. Ja, metal generelt. Isteden får vi ei svært rolig og vakker plate som også folk som ikke liker metal omfavner. Plata solgte da også i bøtter og spann, og føk rett inn på blant annet den amerikanske Billboard-lista.

Dette er ei nydelig plate, rett og slett. Melankolsk, stemningsfull og vakker. Spill den gjerne med kjæresten på besøk. Eller med et tent lys på bordet. Eller hva som helst. Ikke noe man rocker til med andre ord, selv om låta Closure har et fasinerende og sprettent musikalsk tema som får kroppen din til å ufrivillig gynge med. Den aller mest kjente låta er nok imidlertid åpningssporet på plata, Windowpane:

To år senere, i 2005, kommer så plata som skulle bli deres mestselgende album til da. Ghost Reveries er et delvis konseptuelt album med til tider mørke tekster omkring modermord. Musikken er da også mye mer i gata til Deliverance enn Damnation for å si det sånn, og blir av noen regnet for blant de beste progmetal-plater som er utgitt. Dette kan sikkert diskuteres, men jeg skal ikke protestere hardt på en slik påstand. Den hører til i toppen i alle fall.

Dette var den første Opeth-plata jeg hørte, og jeg var solgt med en gang. Den er full av godlåter, der The Baying Of The Hounds, Harlequin Forest og The Grand Conjuration er blant mine favoritter. Sistnevnte har en litt creepy musikkvideo også. Låta er her kuttet ned til det halve, men fungerer fremdeles utmerket på grunn av videoen:

Tre år skulle det gå til neste plate kom, men den kom med et brak. Watershed i 2008 var en påkostet produksjon som solgte bedre enn den forrige, havnet på en rekke albumlister, og fikk knallkritikker hos de aller aller fleste. Bandet laget med denne kanskje sin mest mangesidige plate, der musikkstiler blandes i mye større grad enn på noen av deres tidligere plater, og der til og med frijazz er til stede i en av låtene. Og det fungerer aldeles utmerket i mine ører! Plata er spilt så mye at selv de digitale filene mine av den begynner å bli slitt.

Mange har hørt den vakre åpningslåta Coil, men den leder deg bare inn i et fyrverkeri av ei plate som spenner svært vidt, uten at bandet forskrever seg. Hver låt har sitt særpreg, men samtidig henger de utrolig godt sammen, noe som gjør at jeg sliter litt mer å plukke ut favoritter. jeg velge en favoritt, må det bli sistelåta Hex Omega. Den er episk, i ordet rette forstand. Før nevnte Coil, og balladen Burden er vel de som kanskje er mest iørefallende og radiovennlige, og beviser hvilken dyktig låtsmed Åkerfeldt er.

Tre nye år måtte vi fans vente på neste plate, og den kom i år. Hver ny plate fra Opeth har vært en overraskelse for meg siden de stadig kommer med nye og spennende ting i musikken sin. Hvordan skulle deres nye plate bli? Hvilken retning skulle de ta etter mesterlige Watershed? Svaret kom med Heritage.

Her ser vi plutselig en helt annen side ved svenskene. Dette er deres andre plate helt uten growling, det vil si kun ren vokal. Musikken er i tillegg veldig retro, der moderne metal er erstattet med inspirasjon fra klassik 70-tallsrock, blant annet Deep Purple og Jethro Tull. Ei skikkelig feelgood-plate er dette for meg. Som stor fan av klassisk 70-tallsrock er dette som kakao med krem for ørene mine. De progressive elementene er fremdeles rikt med, og i tillegg – som tittelen sier – viser bandet at de ikke bare henter inspirasjon fra den klassiske rocken, men også fra folkemusikken.

Plata er fremdeles på høy rotasjon for meg, og det er vanskelig å trekke fram høydepunkt. Den lekne andrelåta The Devil’s Orchard trekkes ofte fram, men jeg syns neste kutt topper den. I Feel The Dark klarer å presse utrolig mange og tilsynelatende ulike og like stemningsfulle elementer inn på drøye 6 minutter, og samtidig framstå som en nydelig helhet. Og låta Folklore har i seg å bli en like stor klassiker for bandet som før nevnte Deliverance.

Enn så lenge vil jeg ikke dra fram noen flere enkeltlåter herfra, for plata er en kjempefin helhet som passer like godt som kosemusikk på sofaen eller i senga, eller som arbeidsmusikk for min del. Foreløpig finnes det bare en offisiell musikkvideo fra denne plata, og den ser du her: