Første gang jeg hørte om bandet The Mars Volta (TMV), var da en kjenning av meg ved navn Bjørn Are Davidsen (som skriver en veldig god blogg ved navn Dekodet) spurte om jeg hadde hørt den nye plata deres Amputechture i 2006 eller 2007 en gang. Mannen visste at jeg likte progressiv rock, og mente dette var noe jeg burde sjekke ut. Så jeg gjorde det, og..vel, hva er det de sier? Jeg ble blown away!

TMVs musikk er fryktelig vanskelig å sette i bås. Ja, det er progressivt til tusen. Det er rock, latino, psykedelia, jazz, og ikke minst matematisk rock. Ja det stemmer, det er faktisk en egen sjanger… Musikken er til tider utrolig kompleks, som konstruert av matematiske formler, og satt sammen til en vidunderlig helhet som i alle fall jeg aldri blir lei av å høre på. Hver gang jeg hører musikken deres oppdager jeg noe nytt. Nye lyder, nye detaljer. Første gang man hører ei låt av dem kan man fristes til å spørre «Hva slags sopp er det de har røykt?» Noen ganger er det sært, noen ganger hysterisk og nesten brutalt, men alltid ligger melodiene og …feelingen der.

Tekstene skal jeg ikke komme så mye inn på her. Vi snakker om obskure greier som, vel.. er relativt uforståelig for min del, selv om platene absolutt er tematiske og forteller hver sine historier.

Jeg vet uansett egentlig ikke om andre band som jeg kan sammenligne dem med.

Ja jeg er fan, men det er ikke alt de lager jeg klarer å fordøye helt. Noen ganger blir det så voldsomt at jeg sliter med å finne detaljene og temaet. Noen ganger blir man så overveldet at i alle fall jeg faller av lasset.

Men kjedelig er det aldri!

TMS ble dannet i 2001 i El Paso, Texas. Grunnlagt av gitarist Omar Rodriguez-López og vokalist Cedrik Bixler-Zavala (ja jeg vet, med de navnene var de liksom dømt til å lage kompleks musikk…) utga de en EP ved navn Tremulant i 2002. Den har jeg ikke hørt selv, så jeg kan ikke uttale meg om åssen den er.

Men i 2003 kom de med sitt første hele album, nemlig De-Loused in the Comatorium. (Spotifylink finner du her.)

Etter å ha hørt et par låter fra den plata jeg først ble anbefalt, bestemte jeg meg for å skaffe meg alle platene de til da hadde utgitt. Og jeg startet med begynnelsen, nemlig denne.

De-Loused er et fyrverkeri uten sidestykke. Du aner det i åpningen, før det smeller til i låt nummer to, Intertiatic E.S.P. Så fortsetter en musikalsk berg- og dalbane før nydelige Eria Tarka kommer snikende. Den begynner rolig, før den skifter over i et fantastisk hovedparti som bare må nytes på fullt volum. Låta rett etter, Cicatriz E.S.P., er ikke noe mindre fantastisk med sine 12 minutter musikalske rutsjebaner. Og sistelåta Take The Veil Cerpin Taxt er en fenomenal avslutning på et album som ikke uten grunn fikk knallkritikker, og i følge Wikipedia fremdeles er bandets mestselgende album.

Gruppas neste album kom i 2005 og het Frances The Mute. (Spotifylink finner du her.) Den solgte ikke like mye som sin forgjenger, men har fortjent høstet enda bedre kritikker. For meg er i alle fall dette gruppas desidert beste plate.

I en kombinasjon av engelsk og spansk fortelles en om mulig enda mer obskur og uforståelig historie enn De-Loused. Men driter man i teksten utover vokalen som et viktig musikalsk element, er dette ei plate som for meg har åpnet en hel verden av bilder og ideer.

Platas åpningsspor, Cygnus…Vismund Cygnus, er en 13 minutter lang musikalsk eksplosjon som man bør være litt forbered på dersom dette er en første møte med bandet. Her går det fra de store og eksplosive høyder (eller fjerneste supernovaer om du vil, jfr tittelen) til de nydeligste musikalske partier.

Så kommer The Widow, som vel er bandets eneste låt til da som kan kalle en «singel». En aldeles nydelig ballade er det i alle fall, og det er laget en kjempefin musikkvideo, som når sant skal sies er både creepy og spennende:

Så kommer en kjempekul og sexy sak ved navn L’Via L’Viaquez, som med eggende latinorytmer, en merkelig blanding av spansk og engelsk tekst, og bandets sedvanlige sans for det komplekse og uforutsigbare er en liten favoritt for meg. Låta er egentlig over 10 minutter lang, men det er selvsagt laget en mer tv-vennlig versjon på fire og et halvt minutt med tilhørende musikkvideo:

De to neste kuttene på plata er den drøye 13 minutter lange Miranda That Ghost Just Isn’t Holy Anymore, og selve hovedverket Cassandra Gemini, som klokker inn på over en halvtime! Låttene er delt inn i flere «kapitler» som hver for seg kan være svært ulike, men som utgjør en perfekt helhet. Og sistelåta avslutter perfekt med de samme tonene som åpningen på plata. Begge disse som jeg vil kalle platas viktigste spor er noe av det beste jeg har hørt innen progressiv rock. Det utrolig komplekse kommer aldri i veien for det melodiøse, og sant og si er dette musikk som man egentlig bare bør legge seg ned på gulvet med lukkede øyne og lytte til. Du er i såfall lovet en fantastisk fantasireise!

Så kommer vi til den plata jeg først ble anbefalt. Nemlig Amputechture fra 2006. (Spotifylink finner du her.)

Plata er den første fra bandet uten et helhetlig tema i tekstene. Musikalsk er den også uten den helheten vi finner på de to forrige platene, og der siste del i mine ører er bedre enn begynnelsen. Den åpner med Vicarious Atonement, en svært rolig og nesten utflytende musikalsk sak på over 7 minutter som for andre band neppe ville vært valgt som åpningsspor, for å si det forsiktig.

Neste låt ut er over 16 minutter lange Tetragrammaton. Her skal det ikke gis ved dørene for de som er helt ny med bandet! Låta er litt bedre enn åpningssporet, og spenner fra det rolige til det heftige via det uforståelige. Typisk Mars Volta kan man jo egentlig si. Uten at heller ikke denne låta er noen stor favoritt for meg.

Tredje låt ut er rolige Vermicide, og her snakker vi om en creepy og utmerket sak som holder på min oppmerksomhet hele veien. Det samme gjør neste låt ut, Meccamputechture (nei ikke spør meg – jeg aner ikke hvorfor de på død og liv skal ha så obskure sangtitler…) I ti minutter holdes jeg fast i en riktig godsak som gir meg litt skumle assosiasjoner takket være at den messende tekstlinjen «Humans as ornaments» gjentas flere ganger.

Så kommer en enkel sang med gitar og spansk tekst før det som for meg er platas beste låt hopper ut av høyttalerne, og som også var den aller første låta jeg hørte av bandet: Viscera Eyes. Aaah, denne låta veier opp hele den lille skuffelsen mye av plata ellers var for meg. Et utrolig fett gitarriff og en atmosfærisk vokal leder meg igjennom en 9 minutters musikalsk godtepose! En kul liveversjon av låta finnes også. Her kommer vokalistens til tider spasmiske liveopptreden godt til syne:

Neste låt ut er nesten like kul, syns jeg. Day of the Baphomets er spretten og passe gal, og absolutt i min gate. At denne galskapen varer i over 11 minutter er for meg bare et pluss. Avslutningslåta er derimot i samme gate som åpningslåta, og litt for …sløvpsykedelisk…etter min smak, for å si det sånn.

I 2007 kom den mye forhåndsomtalt plata The Bedlam in Goliath ut. (Spotifylink finner du her.) Etter at forgjengeren egentlig var en liten skuffelse for meg, var jeg fryktelig spent på denne. Gjennom mange intervjuer leste jeg dessuten om den komplekse musikalske prosessen bak, og ikke minst bisarre historier om at plata ble til gjennom noen kjipe eksperimenteringer med et ouija-brett som gitaristen kjøpte som gave til vokalisten etter en reise i Midt-Østen.

Nuvel, god markedsføring var historiene i alle fall. For plata debuterte som nummer 3 på amerikanske Billboard, og solgte veldig bra.

Musikalsk er imidlertid dette den plata jeg har hatt størst problemer med å få «grep» på. Den er rett og slett utrolig kompleks. Og voldsom. Det er et voldsomt trøkk igjennom alle sporene, uten de pusterommene som vi finner på de andre platene. Overkill er vel et ord som ligger meg litt nært her.. Samtidig er plata veldig spennende for meg, for hver gang jeg hører den, oppdager jeg nye ting med musikken. Dog uten at jeg helt har klart å finne en favoritt, som jeg har på de andre platene.

Ett unntak er muligens «tittellåta» Goliath, som vel var den første som stakk seg ut i mine ører, i positiv forstand. En morsom musikkvideo finnes til den også. Den er nemlig mye lenger enn selve låta, og er nesten litt live-aktig, med innslag av både humor og jazzy jamming. Sjekk den ut her:

Wax Simulacra er også ei låt som skiller seg ut, og som i tillegg vant en Grammy.

I 2008 kom plata Octahedron ut. (Spotifylink finner du her.) Dette er ei plate som skiller seg veldig fra forgjengeren. Ja, den skiller seg egentlig veldig fra alle platene de har utgitt så langt. Gitarist Omar har da også uttalt om plata at de denne gangen «wanted to make the opposite of all the records we’ve done. All along we’ve threatened people that we’d make a pop record, and now we have.»

Og ja, om dette kanskje ikke er pop i ordets rette forstand, er det svært lett tilgjengelig. Syns du alt de har laget før er for utilgjengelig, vil du garantert like denne.

Åpningskuttet er i så måte symptomatisk. Since We’ve Been Wrong er en nydelig sak som ble sluppet som singel i USA. Vakker og iørefallende, uten å miste Mars Volta-soundet. De neste sangene fortsetter i det iørefallende sporet, med With Twilight as My Guide som en av mine favoritter. Det er også låta Cotopaxi, som ble valgt som singel i Europa. Adskillig mer rocka, veldig fet, og av noen kåret til årets hotteste singel. Godt gjort av ei låt med en såpass komplisert rytmestruktur som kombinerer vanlig 4/4-takt med 11/8- og 9/4-takt.

Resten av plata fortsetter i det rolige og vakre giret. Alt i alt ei plate som er veldig utypisk for bandet, veldig spennende i lys av forgjengeren (og det andre de har gjort), og ikke minst svært spiselig.

The Mars Volta planlegger ny utgivelse nå i 2011, og jeg er utrolig spent på hvilken vei de velger å gå neste gang. Fortsetter de i det rolige sporet som Octahedron, eller vender de tilbake til den komplekse galskapen som er kjernen i det som for meg er Mars Volta?

Tiden får vise.