Okay folkens. Kollektivet.no skal være et sted for tegneserier, humor og musikk. Men det som har skjedd denne helga i Oslo og ikke minst på Utøya er så bunnløst tragisk og forferdelig at det er helt umulig for meg å ikke kommentere det på en eller annen måte.

Drap, ulykker, tragedier og menneskelig ondskap bombarderer oss igjennom media hele tiden, og det er vanskelig å ikke få en litt likegyldig holdning til det. Men når tragedien kommer så nært som den gjorde nå på fredag, er det umulig å ikke bli påvirket. Norge er et lite land, og selv om man ikke har venner, barn eller familie direkte involvert i tragediene, er det svært mange av oss rundt omkring som i alle fall kjenner til noen av dem som ikke lenger er blant oss. Eller står nær dem som gjør det.

Derfor er det ikke lett å skulle sette seg ned å lage humor, striper og vitser nå. Det virker meningsløst og vanskelig. Og ikke minst respektløst, når hele landet er i sorg.

Samtidig vet jeg at humoren har alltid fulgt tragedien, som en slags forsvarsmekanisme. Det er liksom en grense for hvor mye elendighet vi kan ta inn over oss uten å gå fullstendig i vranglås, og humor kan gjøre oss mennesker i stand til å takle det grusomme og meningsløse. Ikke uten grunn at tragikomedien og galgenhumor er utbredte sjangre.

(Jeg tror mange av oss har opplevd situasjonen: Vi får en tragisk melding, eller skal formidle den selv. Og hva skjer? Jo vi smiler! Eller endog ler! For alle andre er dette uforståelig og endog respektløst og grusomt. Men man kan ikke noe for det. Det er som om hjernen kobler ut. Den takler ikke de vonde følelsene, og setter inn forsvaret sitt: Latteren. Og etterpå blir man skamfull og lei seg, og må beklage det som har skjedd.)

Noe annet jeg vet er at etter det som har skjedd nå, er det en annen menneskelig reaksjon som lett kommer til uttrykk: Hat. Hat mot den skyldige. Mot den kaldblodige morderen som planla og gjennomførte det jeg tror må være det største massedrapet i Norge i fredstid.

Og jeg forstår det veldig godt. Her har jeg kanskje ikke så mye annet å si enn å anbefale tegneseriekollega Øystein Rundes innlegg på bloggen sin.

Utover dette føler jeg at ord blir litt fattige. Men mine tanker og medfølelse går til alle som direkte eller indirekte er rammet av tragedien denne helga, og spesielt til familiene og alle andre etterlatte til de som ble så meningsløst drept på Utøya og i Oslo.