For endel år siden ble jeg introdusert for musikken til det amerikanske metalbandet Symphony X av en kompis. Nå er jeg en fyr som gjennomgår ulike «perioder» hva musikksmak angår, og dette skjedde en tid da jeg stadig leita etter band i den litt mer progressive metalsjangeren. (Nå er jeg forsåvidt tilbake der igjen i dag også, etter å ha hatt en periode der bl.a. amerikansk indie ble utforsket. Men det er en annen historie.)

Plata jeg fikk høre var V: The New Mythology Suite fra år 2000. Her snakker vi om progressiv metal fra øverste hylle. Og med vekt på progressiv. I tillegg til knallsterke låter som slynget seg i alle retninger, ble jeg blåst bort av spilleferdighetene til musikerne!

Starten «Prelude» setter en orkestral stemning før «Evolution» åpner hovedballet med et intenst gitarriff. Såkalt power metal er en sjanger jeg alltid har hatt et problematisk forhold til, men her hadde jeg plutselig et band i fanget med åpenbare power metal-elementer i musikken! Skepsisen var absolutt til stede inntil jeg hørte neste låt, den fantastiske «Fallen». Hele stemninga på låta, sammen med vokalisten Russel Allens intense stemme krøp fullstendig under huden på meg. Tekstene fikk jeg bare med meg bruddstykker av. Et slags oppkok av myter omkring Atlantis og Egypt. Men det var ikke det viktigste. Musikken herjet der tekstene falt igjennom.

Etter et nytt orkestralt innspill kommer nydelige «Comunion and the Oracle» som i over 7 minutter driver tanker og fantasi over til andre verdener. Neste låt hogger tak i meg fra de første gitarriffenes stakkato rytmer. «The Bird-Serpent War» er en godtepose av heftig vellyd og fantasieggende musikalske landskaper. Neste låt ut , «On the Breath of Poseidon», har med flere orkestrale elementer som driver bildene videre i tre instrumentale minutter før «Egypt» drar meg med til sanddyner, soltempler og pyraider. Strålende! Den musikalsk mest imponerende låta følger imidlertid etterpå: «Death of Balance». Første gang jeg hørte den, måtte jeg trykke på repeat-knappen flere ganger. En orgie i synkoperte riff, taktskifter og musikalsk brilliering, uten samtidig å miste melodien av syne. Akkurat det syns jeg kanskje er mest imponerende, siden endel metalband nok består av rådyktige musikere, men dermed også kan miste musikaliteten i sine mest imponerende øyeblikk. Nuvel. «Absence of Light» og «A Fool’s Paradise» er to etterfølgende knall-låter, før intermessoet «Rediscovery» gir et lite pusterom. Og det trengs, for til slutt kommer den 12 minutter lange «Rediscovery, part II» som gjør platekjøpet verdt alene.

Jeg var solgt. Plata ble spilt om og om igjen mens jeg jobba, mens jeg gjorde husarbeid, mens jeg leste, eller mens jeg bare lå på gulvet og hørte på musikken. Dette bandet måtte jeg ha mer av, så jeg fant snart fram til de forutgående platene Symphony X (1994), The Damnation Game (1995), The Divine Wings of Tragedy (1997) og Twilight in Olympus (1998). Det er de to sistnevnte som desidert er de beste, med noen fantastiske låter og lydlandkaper.

Deretter gikk jeg over til bandets nyeste plate, The Odyssey fra 2002. De velkjente gitarriffene av Michael Romero  i «Inferno» gav et gjenkjennelsens gys ned ryggen, men da vokalen kom ble jeg paff. Hva, hadde bandet skiftet vokalist?? Jeg måtte sjekke og dobbeltsjekke. Neida. Russel Allen var heldigvis fremdeles med, men han hadde forandret sangstilen sin. Mye mer aggressiv. Rå. Uhøvla. Anyway, det passet! Der bandets musikk hadde hørtes perfekt ut i mine ører tidligere, var det enda bedre nå! Russel Allen var en gud!

Det jeg tror jeg alltid har likt så godt med Symphony X er den svært stakkato og synkoperte musikken deres. Nå er jeg ikke særlig inne i musikkteori (for å si det mildt) men synkope finnes i mesteparten av moderne musikk, og progmetallen har kanskje det som et av sine sterkeste kjennetegn. Låt to på denne plata er ikke noe unntak. «Wicked» fortsetter i den rå stilen som åpningskuttet. Neste ut er «Incantations of the Apprentice», ei låt der Romeros gitarspill virkelig glitrer. Så roes det hele ned med den utrolig vakre «Accolade II», mer progressiv, mindre «brutal» enn de andre, melodiøs og rett og slett nydelig. Og det er en musikalsk passasje som går igjen der som nesten får en tåre til å trille litt.

On the field – with sword and shield
amidst the din of dying man’s wails
War is waged – and the battle will rage
until only the righteous prevail

Ah, vel – teksten kan jo få en til å gråte av andre grunner, så vi tørker tårene og går til de neste låtene. Og med «King of Terrors» og «The Turning» er vi tilbake til musikken som åpnet plata: Heftige og stakkato gitarrytmer, og Allens snerrende stemme.

Den 8 minutter lange «Awakenings» åpner rolig og vakkert, før «motoren» Romero kommer inn. Dette er ei svært variert og god låt, endog med et parti med jazz-piano, som lett kunne vært platas hovedkomposisjon. Men neida. Til slutt følger den hele 24 minutter lange tittellåta «The Odyssey». Og her åpner de virkelig med fullt orkester og storslagne musikalske malerier. Gresk mytologi brettes ut og man kan se for seg Odyssevs og hans kompiser kjempe seg igjennom storm og hav, mot Cykloper og Sirener. Det er fullstendig stormannsgalskap, men Symphony X klarer å dra det hele nesten i land, og låta åpenbarer en fantastisk musikalsk variasjon. Allikevel, for meg er det ingen tvil om at den er for lang, og som helhet syns jeg nok «Rediscovery II» fra plata før var bedre som hovedkomposisjon.

Uansett, bandet hadde strengt tatt ikke mer å bevise for min del, og mens tiden gikk og det ikke kom mere nytt fra den fronten, rettet jeg oppmerksomheten min mot nye musikalske oppdagelser.

Så en vakker dag i 2007 kom nyheten om at Symphony X endelig hadde kommet med ei ny plate. Jeg husker ikke hvor lang tid jeg brukte å å skaffe meg den etter å ha fått nyheten, men kjapt var det. Paradise Lost er en svært påkostet produksjon på alle vis. Fett utbrettscover, stilige musikkvideoer til et par av låtene (sjekk her og her), svært god lyd og ikke minst et tematisk innhold som rent litterært holder mål. Metalsjangeren kan av og til bli vel teit i tekstene sine, men denne gangen hadde de i det minste tatt utgangspunkt i et berømt litterært verk. «Paradise Lost» fra 1667 av poeten John Milton er et av de absolutte høydepunktene i engelsk litteraturhistorie, og har inspirert utallige kunstnere opp igjennom historien.

Også denne plata åpner orkestralt med «Oculus ex Inferni» som setter stemningen: Mørk, mystisk og episk. Så trør de til med «Set The World on Fire» der Romero topper sine tidligere bravader med et infernalsk gitarspill. Ei helt fantastisk låt som imidlertid toppes av den neste: «Domination». Igjen er vi i et gitarbasert inferno av vellyd mens Allen freser ut sine tekstlinjer som oser av ild og svovel. Så kommer det som utvilsomt er platas mest åpenbare singelspor, «The Serpent’s Kiss». Mørk og drivende om menneskehetens fall og ondskapens inntreden i verden. Jada, det er svulstig, men jeg kjøper det.

Tittelkuttet «Paradise Lost» er en søt sak som jeg har spilt mange ganger. Mørk melankoli om det tapte paradis, med et usedvanlig vakkert refreng. En av platas andre åpenbare «hits» vil jeg tro.

«Eye of Seduction» åpner med litt for åpenbare og for meg kjipe musikalske referanser til power metallen, men tar seg heldivis litt opp. Er allikevel platas svakeste spor i mine ører. Men bandet tar seg inn igjen med «The Walls of Babylon» som er en 8 minutter godsak. Neste låt «Seven» har litt av de samme vibbene i mine ører som «Eye of Seduction», men også denne tar seg veldig bra opp. Så er det balladetid igjen med «The Sacrifice», også denne en litt søt sak, men ikke så besnærende og insmigrende som tittelkuttet. Plata avsluttes med den over 9 minutter lange «Revelation» som er veldig bra, har en del variasjon, gode taktskifter, god stemning, …meeen som kanskje ikke helt når helt «opp der» for min del.

Alt i alt er det ikke tvil om at dette er bandets mest gjennomarbeida plate. Og er i alle fall deres største kommersielle suksess. Nå tok det fem år mellom denne og The Odyssey. Neste plate fra karene skulle egentlig ha kommet for lenge siden, men har blitt utsatt og utsatt, og nå er visst slippedatoen satt til i år, 2011. Jeg krysser i alle fall fingrene for at det ikke går fem år denne gangen også, for etter hva alle ryktene om innholdet sier kan vi kanskje vente oss ei plate like mørk som Paradise Lost, like rå som The Odyssey og like progressiv som V: The New Mythology Suite. Stemmer det, vil det for min del bli både jul og nyttår og 17.mai samtidig, for hva kunne vært mer perfekt enn det liksom?

Symphony X er et band jeg har spilt utrolig masse mens jeg har tegnet både Kollektivet og andre ting, og er et band jeg stadig vender tilake til. Dog, det er kanskje ikke det metalbandet som har gitt meg mest inspirasjon. Der finnes det et par andre navn lengre opp på lista, og de skal jeg komme tilbake til senere.