Mandag og tirsdag denne uka var jeg på besøk i Narvik for å holde workshop for elever ved MK-linja på den videregående skolen, og å ha et foredrag på litteraturkonferansen Ord i Spor. Det er Vinterfestuke der nå, med mye liv og løye over hele byen.

Veien opp dit var det imidlertid ikke mye å bli glad av.

Avreisen gikk fra Volda søndag klokka fire på ettermiddagen til Oslo. Så var jeg forberdet på tre timer venting på Gardemoen, som for anledningen selvsagt var smekkfull av folk, noe som ikke gjorde det helt enkelt å finne et sted å sitte. Men jeg fant det til slutt, og mens jeg hang der og blakket meg på en rådyr øl og et glass peanøtter, og planla foredrag og workshop, registrerer jeg at det var dårlig vær rund om i landet. Så det ene flyet etter det andre ble forsinket eller kansellert.

Jeg begynte å ane uråd.

Flyet mitt skulle gå kl 20.20, men ble utsatt til 21.20. Så til 21.30. Klokka 21.45 var vi endelig på vingene, på vei til til Evenes langt nord i Nordland. Halvannen time i et trangt sete inneklemt mellom to personer på hver side, og med en person foran meg som insisterte på å lene seg så langt bak i setet sitt at beina mine føltes som plassert i et torturredskap fra mørkere tidsaldre enn vår, samt nok turbulens utenfor til å gi selv en hardbarket sjøulk ubehag under beltet, gjorde meg litt gretten må jeg innrømme.

Men jeg overlevde med æren og mageinnholdet i behold. Og vel ute kunne jeg konstatere at i nord er det vinter! Skikkelig vinter! Masse snø i alle fall. Og slaps. Slaps som trakk inn i skoa mine da jeg skulle lempe bagasjen inn i flybussen. En time og ti minutter på glatt vei, horisontalt snøfokk og ca en meters sikt (noe sjåføren ikke syntes å bry seg med, men som gav meg konstant dødsangst og formulering av mitt testamente opptil flere ganger i mitt opprørte sinn) var heldigvis siste del av en alt for lang reise. Vel framme på hotellet i Narvik, sånn omlag i halv totida på natta, var det bare å stupe i seng. Trøtt, sliten, lei, og med ikke alt for varme tanker om Nord-Norge sånn generelt. Og det sier jo litt siden jeg selv tross alt er fra Nordland.

Litt over fem timer senere var det bare å velte seg ut av senga og kave seg inn i dusjen. Jeg skulle være på skolen litt før klokka åtte, og tenkte at det kunne være lurt med litt frokost først. Hotellfrokosten var som hotellfrokoster pleier å være, så det er vel ikke så mye å si om den saken. Ved ankomst på natta hadde jeg imidlertid spurt i resepsjonen om hvor langt det var til skolen jeg skulle, og når jeg burde bestille taxi.

«Taxi? Dæ træng du ikkje. Fæm minutta fresk gange, så e du dær,» sa en oversprek resepsjonist. Som sagt, klokka var ca halv to på natta, så jeg mistenkte ham for å ha drukket alt for mye kaffe på vakta si. Og mistanken ble bekreftet da jeg ca halv åtte igjen stod ved resepsjonen. Denne gangen var det ei dame der, som på langt nær ikke var så kvikk og rask.

«Fæm minutta? Næi, æ trur vi heller sei trætti minutta. I aille fall i dæheran været.»

Utenfor var det fremdeles horisontalt snøfokk, så jeg fikk bestilt taxi, og kom meg avsted.

Fra klokka åtte til tre på ettermiddagen forløp workshopen for elevene overraskende bra. Man skulle kanskje tro at dagen før sin ikke alt for koselige reise, samt under 5 timers søvn skulle gjøre denne dagen til en sann Helheimsk opplevelse. Men neida. Lærere og elever var utrolig hyggelige, så det hele var svært trivelig. Og da en av lærerne kjørte meg til hotellet etterpå mens han fortalte litt om rallarkulturen i området, tenkte jeg at dette oppholdet ville jo bli riktig så bra allikevel.

Jeg bestemte meg for å få en matbit. Været fristet ikke til de store ekspedisjoner (det må nevnes at jeg var dårlig forberedt, og ikke hadde tatt med mitt winter survival kit), så jeg gikk inn på en bar/spisested vegg i vegg med hotellet. En burger tenkte jeg ville smake. Og burgeren kom. Sammen med en øl. For tilsammen nesten tre hundre kroner tenkte jeg at dette virkelig måtte smake godt!

Da begynte det.

Jeg og Frøken Dyd har opplevd noe liknende før. Vi var i Utlandet et sted og skulle spise, og endte opp et sted der en mann med synth gjorde sitt ytterste for å ødelegge måltidet med sitt grusomme gnål. Denne gangen var det ei dame som skulle ha soundcheck for noe som tydeligvis skulle skje senere på kvelden. Kun med en kassegitar begynte hun å dra i gang coverlåter med en sånn hulke-knekk i stemmen som gav meg frysninger. Lydmannen hadde bestemt seg for at dersom noen lå og sov den ettermiddagen på hotellet, så skulle de stå opp nå. Dette (kombinert med en liten burger med myk og søtstekt løk, digre skiver med sylteagurk og…var det fetaost?? I en burger???) gjorde at jeg ikke satt lenge, for å si det sånn. Jeg var sulten og spiste det jeg orket, drakk opp ølet og gikk.

Akkurat da var syngedama ferdig med prøvene sine, og adskillig mer dempede toner fra Coldplay lirket seg ut av lydanlegget. Typisk flaksen min, tenkte jeg slukøret.

Tilbake til hotellrommet måtte jeg så finpusse foredraget jeg skulle ha dagen etter. Jeg hadde lyst til å dra på et opplegg klokka syv den kvelden, men fikk vite at det var avlyst. Det var noe med kansellerte fly, og en titt ut vinduet på det horisontale snøværet forklarte sitt. Men det var jo vinterfestuke og stor stas i byen, så jeg tenkte at noe måtte da skje der den kvelden. Vel, det eneste alternativet var en konsert med en finne jeg aldri hadde hørt om. Visstnok en original fyr som blandet sjangere og som det kunne være gøy å få med seg. Så jeg dro ut på jakt etter stedet der det foregikk, kalt Mørkholla. Ja jeg vet. Nordnorsk er litt morsomt.

Uansett. Jeg visste jo ikke hvor denne Mørkholla var, og det fantes nesten ikke folk i gatene jeg kunne spørre. Så jeg stakk innom en kiosk og spurte jenta bak disken.

«Mørkholla?» Nei det hadde hun aldri hørt om. Jeg lurte jo på om jeg hadde uttalt det feil, og gjorde flere forsøk. Men nei. Hun søkte på nett og greier, men fant ikke ut noe mer. Så jeg gikk ut, tok til høyre…og der! Vegg i vegg lå det

Snakk om lokalkunnskap!

Nå skal det sies at det ikke var noe vanlig utested, men en scene. Inn ei anonym metalldør, og ned ei trapp. Konserten hadde begynt, jeg kjøpte en øl, og fant en ledig plass i et overfylt lokale.

Det som møtte meg var noe a la dette:

Jeg satt speechless, og ønsket jeg hadde drukket noen flere øl før jeg kom. Har aldri før hørt om denne M.A.Numminen før, og jeg har mine tvil om jeg vil utforske musikken nærmere. Det var en surrealistisk opplevelse på en blanding av finsk, svensk og tysk (!), inkludert et nummer der han spilte trommer på en telefonkatalog med visp. Joda, folk lo og koste seg, og jeg må si at dette kunne virkelig ha vært morsomt dersom jeg hadde vært i rette humøret. Men ikke denne kvelden. Jeg var interessert i ..tja, musikk. Om du skjønner. Ikke….dette.

Vel, moroa varte ikke så lenge, og da det var ferdig kom lysene på og lokalet ble tømt. Det var det, tenkte jeg, og tuslet tilbake til hotellet. Jeg kjenner ikke Narvik, og så ikke noen andre steder som var åpne (til tross for at reklamen for denne uka kaller Narvik for «byen som ikke sover»). Så jeg dro til denne baren jeg tidligere hadde spist burger på, med en viss frykt om at dama jeg hadde hørt tidligere skulle spille. Men heldigvis ikke. Istedet var lokalet full av festivaldeltakere, hvorav de fleste var kledt i rallarklær.

Ja det var en spesiell ting. Narvik har en rallarkultur som man graver fram hver vinterfestuke. Selv flere av lærerne på skolen jeg hadde vært på den dagen gikk i slike klær. Folk i gatene gikk i slike klær. Folk gikk i slike klær overalt.

Ganske sært egentlig. Men litt morsomt også.

Dagen etter var det tidlig opp igjen. Denne gangen var jeg klar for litteraturkonferansen Ord i Spor som ble avholdt på hotellet. Jeg var første foredragsholder allerede klokka 9, og tenkte at det kan umulig være mange som har dukket opp såpass tidlig. Men joda, den store salen var ganske full av folk, mest lærere og bibliotekarer. Og jeg fortalte om Kollektivet og hvordan tegneserier kommuniserer med oss. Folk lo der jeg planla at de skulle le, og i det store og hele syns jeg det gikk fint. Og tilbakemeldingene etterpå fra deltakerne kunne tyde på det. De virket fornøyde i alle fall.

Flyet tilbake til Oslo gikk ikke før klokka seks, så jeg fikk med meg resten av konferansen også, inkludert en lunsj. Nå har jeg aldri vært på en litteraturkonferanse før, og selv om det kanskje ikke høres ut som det mest spreke og actionfyllte man kan være med på, var det veldig interessant. Fra serieromandebutanten Renate Josefsen som presenterte sin ferske serie Stinas Saga, til læreren og forfatteren Jan Tore Noreng som presenterte den (i alle fall som jeg oppfattet det) veldig morsomme barneboka Dødens Skole. Og ikke minst Tjodun Felland – den første profesjonelle fortelleren jeg har snakket med. Fasinerende greier må jeg si.

Det mest interessante var imidlertid foredraget til Eirik Newth om E-boka. Mannen er jo en slags profet for dette i Norge, og holdt et knallbra innlegg der blant annet norsk forlagsbransje fikk passet påskrevet for sin sendrektighet i saken. Selv har jeg jo hatt Kollektivet som en app i AppStore, og det finnes etter hvert flere norske tegneserier tilgjengelig på lesebrett. Så saken var svært aktuell for min del kan man si. Fikk også pratet med ham etterpå, der han utdypet flere av synspunktene sine.

Da det hele var over og nye impulser var på plass i hodet mitt, var det på tide å dra. På flybussen tilbake ble jeg sittende ved siden av ei mor med en liten gutt som sjarmerte meg veldig, og som sørget for underholdningen den drøye timen turen tok. På flyplassen kjøpte hun siste nummer av Kollektivet som jeg signerte til sønnen hennes, og som han skulle vise til pappa’n sin når de kom hjem til Oslo. Sånt er kjekt syns jeg.

Flyturen tilbake gikk bedre enn oppover. Jeg hadde bedre plass, var i bedre humør, og alt i alt så tenkte jeg at Narvik besøker jeg gjerne igjen under Vinterfestuka. For folka, folka der oppe er fantastiske!

Men da skal jeg prøve å få med meg noen andre konserter!