Jeg regner med at de fleste har fått med seg den nye Kollektivet samleboka som er i handelen nå, Om mus og menn og annet snusk. Fikk den selv tilsendt fra forlaget her om dagen (dvs jeg fikk ei eske med en bunke bøker), og stor var spenningen da jeg åpnet pakken. Rart med det, men det er noe spesielt ved å stå med egen bok i hardcover mellom hendene, ny og fersk, og resultatet av et ukjent antall timers arbeid. Nesten som en nyfødt baby. Vel, barn er jo ikke resultat av mange timers arbeid da (for de fleste av oss i alle fall). Som regel snakker vi om noen minutters innsats, mens selve arbeidet kommer i årene etterpå. Men dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Uansett, så føler jeg meg stolt over boka, og håper jo selvsagt at så mange som mulig skal finne den i bokhandlernes hyller eller på nett. Konkurransen er stor siden det har kommet ganske mange norske seriebøker i de siste årene av veldig høy kvalitet. Dette merket jeg spesielt ved utgivelse av fjorårets bok, Sleske fraspark, som jeg til min store skuffelse fant veldig få anmeldelser av i aviser eller på nett. (I rettferdighetens navn må det sies at i de anmeldelsene som jeg har kommet over, var responsen veldig hyggelig. Som på Serienett.no og Seriekritikk.no) Taushet er verre enn slakt, for slakter noen det du gjør har de i alle fall lest det, og arbeidet ditt føles ikke litt forgjeves. (I den forbindelse må det også nevnes at jeg er litt usikker på om Kollektivet er veldig upopulær blant Oslo og Bergens studenter. I alle fall har de få anmeldelsene jeg har lest av diverse Kollektivet-utgivelser i Universitas og Studvest opp igjennom årene vært til tider særdeles negative. Jeg tror jeg aldri har registrert noe som helst positivt om Kollektivet derfra. Nesten sånn at det har blitt litt spennende å lese hva slags slakt om Kollektivet de kommer med hver gang de anmelder serien. Jaja.) Men heldigvis utgis det jeg gjør ikke bare en gang i året i bokform, men publiseres daglig og månendtlig i aviser, på web og i eget blad. Og tilbakemeldinger er noe dere lesere alltid har vært flinke til å gi, enten det er på Facebook eller i brev til meg. Eller ansikt til ansikt når dere treffer meg.

Innholdet i boka er striper og lengre serier fra siste del av 2006 og første del av 2007. Da jeg satte materialet sammen forsøkte jeg å gjøre det så kronologisk som mulig, selv om det noen steder muligens har glippet litt i forholdet mellom for eksempel striper og ensidere.

Å bla igjennom den nå i etterkant er veldig interessant for meg, fordi det er litt som å sette seg i en tidsmaskin. For mange av stripene og episodenes vedkommende husker jeg veldig godt situasjonen når jeg satt og tegnet dem, og jeg husker hva som satte meg på ideene. Noe har jeg skrevet om i endel kommentarer underveis, mens andre ting dukker opp i ettertid og kom desverre ikke med i boka. Som jeg skriver i den er endel av tingene der veldig personlige, og selv om jeg nå vrir meg litt forlegent over det, skjønner jeg godt at det ble slik. Enten jeg vil eller ikke følger Kollektivet meg 24/7, og det er fryktelig vanskelig å unngå at privatlivet smitter litt over, selv om dette ved svært få tilfeller har vært helt bevisst fra meg.

Og sånn helt på tampen. Mens jeg skrev dette og leta etter slakt hos studentene, kom jeg faktisk over den første anmeldelsen av den nye boka mi som jeg har sett så langt. Det er Universitas som igjen er ganske unådige, men.. kryss i taket. Alt er ikke negativt! Serien min omtales faktisk som «forholdsvis artig»! Nesten så jeg må grine en liten skvett i ren lykke. Les det selv her!