Det har vært tegneseriefestival i Bergen sist helg. Helt siden 2001 har jeg pleid å være på Raptusfestivalen, først som en fersk og sulten up-and-coming serietegner, nå som …blasert og livstrøtt stripetegner.

Skjermbilde 2013-09-17 kl. 12.58.19Okay, det er kanskje å ta litt hardt i, men når man har vært på så mange utgaver av en festival er det liksom ikke helt det samme i dag som for tolv år siden da jeg skjelvende møtte opp og knapt visste hva jeg var med på.

Men Raptusfestivalen har blitt en fast greie for meg. Ingen høst er fullkommen uten Raptus, og lang tid i forveien pleier jeg å blinke ut denne helga i september med tre dager tegneserier, tegneserier og tegneserier. Eller øl, øl og øl.

Alt ettersom.

For det er ikke å komme ifra at det for min del er det sosiale som er blitt det viktigste med åra. Bor man litt i distriktet er det å være serietegner en ganske ensom jobb, så alt sosialt samvær med kolleger og lesere er en hyggelig greie.

Årets Raptus tjuvstartet for meg og Frøken Dyd allerede på tirsdag i forrige uke, da vi tok imot Anna som vi først møtte i Moskva i vår, og som skulle bo hos oss. Siden gikk det slag i slag med middager og sosiale happenings med arrangører og endel utenlandske gjester før selve festivalen åpnet på fredag.

Fredag

Åpningen skulle være klokka 16 med selveste Ordføreren i Bergen til stede.

– Jeg har ikke helt sansen for henne, sa Frøken Dyd fra under dyna et sted fredag formiddag. Eller dag. Vi hadde havnet på galeien torsdagen før festivalstart på den sedvanlige kickoffkvelden i regi av Raptusgeneralen, og jeg følte vel strengt tatt at skjønnhetssøvnen min ikke hadde vært så veldig effektiv der jeg stod og gjeipet til meg selv foran speilet på badet.

Anna hadde allerede dratt ned til festivalen.

– Det handler om å være med på åpningen. Ikke Ordføreren, sa jeg optimistisk. – Jeg vil ha den med meg!

Klokka 16.50 stod jeg utenfor Litteraturhuset. Åpningen var altså bare å glemme. Jaja, tenkte jeg, lite glad i åpningstaler som jeg jo egentlig er. Så jeg tuslet inn i bygget, som jeg aldri hadde besøkt før, og ble overveldet av masse mennesker, noen i underlige kostymer, kaos og enda mer kaos. Litteraturhuset i Bergen er sikkert et glimrende sted å være om man skal arrangere høytlesning fra, for eksempel, en diktsamling for 30 tilhørere.

Men dette?

batgirlJeg prøvde fortvilet å finne noen kjente fjes, fant noen, følte at tilløp til agorafobi gjorde meg svett på ryggen, og klarte å manøvrere meg opp trappa til hovedsalen der jeg ville ha med meg Gail Simones foredrag om superhelter. Spennende opplegg må jeg si. Jeg har strengt tatt ikke hatt et særlig nært forhold til superheltserier siden ungdommen (som jo desverre er endel år siden nå), og Gail Simone er et navn jeg mer kjenner fra omtale enn å faktisk kjenne til hva hun har gjort. Men det var veldig interessant, og oppmuntret av å endelig være i gang med festivalen vandret jeg ut derfra mens jeg lurte på hva jeg skulle ha med meg av de neste programpostene.

Jeg fikk presset meg forbi nye horder av utkledte ungdommer, barnevogner og andre besøkende, speidet etter kjente, prøvde å gjøre meg litt kjent med hva som var hvor i denne trange labyrinten av en bygning, møtte Frøken Dyd og Anna som dukket opp, og innså at tiden går fort og at det var på tide med et nytt program.

Kim Holm skulle tegne live mens post-/støymetalbandet Solstorm spilte.

– Oi, er det lov å ha med seg øl inn? sa jeg mens jeg beskuet en annen tilskuer benke seg foran oss med to glass i hendene.

– Tydeligvis.

– Hvor kjøper man det?

– Tja, nede i kafeen tipper jeg.

Så jeg spratt opp, og brøytet meg ut, ned trappene, rundt noen hjørner, bestilte to øl, og balanserte dem tilbake igjen opp en annen trapp mens jeg  prøvde å unngå å søle de gylne dråper på utkledte ungdommer som vimset forbi.

Øl hører liksom med når man hører metal, tenkte jeg som en unnskyldning. Dessuten skulle jeg endelig få se Kim tegne sine fantastiske bilder live. Det var vel verdt å feire.

 Skjermbilde 2013-09-17 kl. 13.47.43

Kort fortalt så var syntesen som oppstod mellom bandet som spilte og Kim som malte/tegnet en av de mest spennende opplevelsene jeg har hatt på lenge. Jeg var helt blåst bort. Ikke fordi volumet var temmelig høyt (jeg måtte spørre Frøken Dyd underveis om den suselyden jeg hørte kom fra ørene eller om det var en del av musikken, hvorpå hun ropte «Hæ??» tilbake), men fordi jeg ble voldsomt inspirert. Jeg dannet historier i hodet mitt, jeg reiste langt bort til et skummelt men spennende sted, og jeg fikk en sånn voldsom lyst til å slippe ølglasset, løpe hjem og tegne den 120 siders tegneserieromanen min fra det ytre rom jeg alltid har hatt lyst til å tegne.

Nåvel. Etter konserten kunne jeg konstatere at også Frøken Dyd hadde hatt en liknende opplevelse. Ølglasset mitt var tomt, mens hun hadde knapt rørt sitt.

– Hyl’an, sa jeg. – Nå skal vi spise!

Tidligere år har fredagene vært en kveld der vi har pleid å spise med andre folk fra Schibsted. Men ettersom ingen fra forlaget mitt var i Bergen i år, og jeg heller ikke var noen offisiell gjest, virret vi litt rundt for å finne ut om det var noen som ville spise med oss. Etter hvert fant vi ut at det skulle være en stor fellesmiddag på en nyåpnet tyrkisk restaurant like ved, der gjester, frivillige, band og endel av oss andre samlet seg.

munchPlutselig kommer Steffen Kverneland inn. Jeg har hilst på ham før, vi er venner på Facebook og greier, og selv om det må ha vært bortimot 10 år siden sist jeg så ham, hilste jeg på ham som en annen beundrende fanboy, takket for sist og stotret noe om hvor bra Munch-boka hans er. Steffen var høflig, sa litt forvirret hei, takket og forsvant videre med noen andre lengre inn i lokalet.

Senere på kvelden havnet vi på Barbarista, og der traff jeg ham igjen. Vi satt ved hvert vårt bord, han så litt på meg, hilste, skålte, og måtte innrømme at han ikke helt visste hvem jeg var. Det vil si, han visste hva jeg gjorde, men hadde vi møttes før?

Akk ja. Det var jo ti år og over 20 kilo siden for min del, så jeg klandret ham ikke.

Lørdag

Jeg lærer aldri.

Jeg ville ha med meg programmet klokka 12, men 11.55, mens jeg lå i senga og lurte på om jeg fremdeles levde, innså jeg at jeg i alle fall måtte ha med meg Kvernelands Munch-program. Jeg veltet meg ut av senga, og etter en dusj og noen kopper kaffe klarte jeg å finne veien ned til busstoppet og kom meg til byen akkurat tidsnok til at jeg fikk med meg åpningslinjene i programposten hans klokka 13.

Jeg var litt imponert over meg selv.

Og fryktelig tørst.

Men jeg angret ikke. Jeg ikke bare oppførte meg som en fanboy kvelden før, men jeg er en fan. Steffen Kverneland er en fantastisk dyktig seriekunstner, ja kunstner i det store og hele, og å høre hvordan han jobbet med boka var usedvanlig spennende og lærerikt.

Etter programmet så jeg han stå utenfor og røyke. Han var alene så jeg tuslet bort til ham, vi pratet om tegneserier og akevitt og om at vi begge er litt nervøse når vi skal snakke foran folk på en sånn måte, og det ble starten på flere hyggelige samtaler den dagen.

turistFrøken Dyd dukket opp tidsnok til at vi fikk med oss Ida Neverdahl og Øystein Rundes  presentasjon av tegneserien de holder på med som beskriver deres opplevelser under vår tur til Moskva denne våren. Det ble et morsomt opplegg, og vi var vel alle veldig imponerte over begge serieskapernes arbeid med denne kommende serien. Den ugis på Jippi litt senere i høst, og jeg tror jeg trygt kan anbefale den til alle sammen.

Frøken Dyd hadde lyst til å få med seg Yishan Lis Manga-foredrag etterpå. Men om det var fullt på Litteraturhuset fredag, så var det helt fullstendig stappfullt denne dagen. Køene av unge mangainteresserte som ville høre den kinesiske serieskaperen gjorde at vi trakk oss unna. Jeg stakk imidlertid opp i «butikkområdet» der jeg signerte litt for de som ville ha, samt signerte på noen Kollektivet-reflekser som en butikk solgte.

Ja, hvem vil vel ikke ha signerte reflekser??

– Jeg får litt angst av så mange folk, sukket jeg etterpå til Frøken Dyd. – Jeg har sittet og tegnet for mye alene, tror jeg.

– Jeg også, og det uten at jeg tegner.

Så vi endte opp på den tyrkiske restauranten sammen med Raptusgeneralen Arild og samboeren May, der vi delte vin og litt mat og fikk pustet litt ut.

1001Men vi vendte tilbake og fikk med oss både Paul Gravetts interessante foredrag om boka «1001 Comics You Must Read Before You Die» og det etterfølgende Disney-foredraget, der Arild Midthun, Tormod Løkling og Knut Nærum fortalte om midthunhvordan de lager Donald Duck her i Norge. Foran oss i salen satt Olaf Solstrand, en mann som har skrevet mange norske Donaldhistorier, og jeg syns det var litt rart at ikke han også satt i panelet. Jeg syns han er en dyktig Donaldforfatter, og burde absolutt ha vært med.

Etterpå havnet vi på «tyrker’n» igjen, der vi ble sittende og prate med både Gravett, Kverneland, Lene Ask og noen andre før vi fant ut at nå var vel strengt tatt festivaldagen over, og nå var det tid for mat igjen.

Ombord i en båt.

Jeg hadde hele ettermiddagen gruet meg til dette. Jeg blir nemlig så fort sjøsyk. Ja bilsyk også. Og togsyk!

Postafen og alkohol er muligens ikke en så god kombo, sa Steffen til meg.

– Nei… Får drikke mer vin og øl da, sa jeg.

– Jeg tror at jo mer du tenker på det, jo større er sjansen for at du blir sjuk, sa han.

Lene Ask var også litt i samme  …båt som meg, men vi ble vel enige om at krabbene også trenger å spise, så det fikk briste eller bære.

Så vi kom oss ombord i båten, det bar til sjøs med mann og mus (jada, you dirty you…), men heldigvis var Poseidon snille med oss. Ikke en bølge å oppdrive, og mat og drikke gled ned til god stemning fra alle ombord.

Etterpå havna vi jaggu på Barbarista igjen, kvelden fortsatte til kuene hadde lyst å gå hjem, og da dro vi også.

Søndag

Som sagt, jeg lærer aldri. Men jeg våknet da og kjente at jeg levde denne dagen også, så vidt.

Men det skulle bli verre.

Jeg skulle bøye meg ned for å finne buksa mi som jeg natta før hadde slengt på soveromsgulvet, og da sa det klikk!

I ryggen altså.

– Neeeei! Jeg hadde tenkt meg på flere programposter i dag, klaget jeg. – Og jeg skulle kjøpe tegneserier!

Søndag har liksom alltid vært tegneseriekjøpedagen min på Raptus. Anna hadde som vanlig dratt inn til byen og festivalen mens vi fremdeles lå og sov, og jeg hadde sett fram til en tredagers festival. Ikke bare to dager.

– Men du kan ikke gå nå! sa Frøken Dyd strengt mens jeg stod der som et 8-tall.

– Joda, dette går så bra såååå…åeåh!..AU!…

Jeg klarte knapt å røre meg, og sofaen ble redningen resten av dagen.

Så det var den festivalen. Kjipe greier. Men jeg hadde fått med meg to av tre dager i alle fall. Og det var veldig kjekt.

Men jeg tenker at til neste år bør Raptus komme seg ut av Litteraturhuset. Joda, huset er koselig nok og alt det der. Men alt for lite!

Og så bør festivalen kanskje vurdere å oppmuntre alle de utkledte ungdommene til å faktisk kle seg ut som seriefigurer. Og ikke som obskure anima/mangafigurer fra serier, filmer og spill som kun de mest interesserte har hørt om. Joda, det var endel kjenninger der, og det var morsomt å se hvor mye flid enkelte hadde lagt ned i kostymene sine. Imponerende, rett og slett! Allikevel… Det har blitt skrevet om dette i en annen blogg også, så jeg skal ikke si så mye mer enn at jeg er helt enig i Solstrands betraktinger rundt emnet.

Uansett, det var en gøy festival. De frivillige gjorde så vidt jeg kunne se en kjempejobb, jeg møtte mange hyggelige folk, og alt i alt må jeg si meg ganske så fornøyd. Så nå får jeg begynne å glede meg til festivalen neste år.

Om ryggen holder.