Okay. Scenariet er som følger: Det er helg. Alle vennene dine har det gøy. De er ute på byen, de er på fest, de er sosiale, de er på konsert, eller de gjør noe som du gjerne skulle ha gjort. Sånn tenker du i alle fall, der du sitter alene hjemme og sipper på grunn av sykdom/arbeid/manglende barnevakt/manglende besøk/andre ting (strek under det som passer – for min del: arbeid).

Så, hva gjør du?

Du kan selvsagt henfalle til dårlige tv-serier mens du drikker din pepsimax og synker ned i selvmedlidenhet. Eller du kan ta noen grep.

Du kan for eksempel lese noe nytt og spennende. Selv er jeg ingen krimfan. Men fikk for en tid tilbake boka «Faller fritt som i en drøm» der forfatteren Leif GW Persson setter seg fore å oppklare selveste Palmemordet. Dette er ikke ei bok med action. Den er til tider ganske stillestående faktisk. Men den er utrolig interessant for oss som er gamle nok til både å huske mordet, og de pinlige forsøkene på oppklaring i ettertid. Palmesaken har jo blitt svenskenes svar på Kennedydrapet, med minst like mange konspirasjonsteorier og hyllemeter med sakspapirer. At det faktisk var Christer Petterson som utførte drapet er det mange som tviler på, inkludert forfatteren, som har sin helt egen teori. Boka har noen utrolig gode dialoger, og er også av og til så morsom at jeg har fått latterkick av den. Anbefales!

Liker du science fiction anbefaler jeg varmt boka «Stealing Light» av Gary Gibson. Den er første del av en space opera-trilogi kalt «The Shoal sequence». Settingen er omlag fem hundre år inn i fremtiden, der menneskene har spredt seg i universet takket være en FTL-teknologi av en mystisk fiskelignende alienrase kalt Shoal, som også påberoper seg enerett på denne teknologien. En enerett som en gruppe mennesker selvsagt utfordrer, takket være en sensasjonell oppdagelse. Boka er drivende godt skrevet, spennende, full av intriger, mysterier og action. Jeg ble anbefalt den av en kompis, og nå gleder jeg meg veldig til å begynne med bok to i serien: «Nova War».

Ellers har jeg som sengelektyre de siste par kveldene fisket fram «Makrabre historier», en bok utgitt i 1994 med tre norske oversettelser av forfatteren H.P. Lovercrafts historier: The Call of Cthulhu (1926), Dunwich Horror (1928) og Whisperer in Darkness (1930). Lovercraft er berømt (og beryktet) for sin Cthulhumytologi som var et bakteppe for skrekkhistorien han skrev, og som i dag er svært populære. Han har en spesiell måte å skrive på. Gammeldags, og med en veldig bruk av adjektiver og adverb som kan gjøre det litt slitsomt om man ikke er vant med slike tekster. Men tar man se tid finner man ut at historiene kryper inn i ryggmargen din og gir deg en real grøsseropplevelse.

Foretrekker du skjermunderholdning anbefaler jeg varmt HBO-serien Boardwalk Empire. En fenomenalt godt laget serie med handling fra begynnelsen av forbudstiden i USA, som la grunnlaget for berømte gangsterlegender som for eksempel Al Capone. Handlingen foregår hovedsakelig i Atlantic City der vi følger gangsteren (som selvsagt i det ytre er en av det gode samfunnets støttespillere) Enoch «Nucky» Thompson, glimrende spilt av Steve Buschemi. Gode skuespillere, fantastisk scenografi og kostymer, og veldig godt manus. Det var visst litt diskusjon om serien ville overleve de første to sesongene, men heldigvis ble det i fjor bestemt at en tredje sesong skulle produseres.

En annen serie som er veldig bra er Spartacus: Blood and Sand. Som tittelen sier er handlingen lagt til romertidens gladiatorkamper og miljøet rundt, og der den legendariske gladiatoren Spartacus har hovedrollen. Serien er produsert av Starz, og skiller seg en god del fra HBO’s serie Rome fra noen år siden. Spartacus har ikke minst en annen visuell stil, der for eksempel slosskampene av og til er litt stiliserte, og der digitalt blod brukes i rikt monn. Ja faktisk hadde jeg litt problemer med den visuelle biten til å begynne med. Og all bruken av blod, selv om jeg jo vet at det å være gladator ikke akkurat var en søndagsskole. Men man venner seg fort til dette, og faktisk dempes disse effektene litt etter hvert. Serien er en av de få jeg har sett som blir bedre og bedre utover for hver episode, og der intrigene i kulissene blir mer spennende enn selve slossingen. Seriens avslutning er neglebitende, og gjør at i alle fall jeg gleder meg veldig til fortsettelsen. Serien er forøvrig også kjent for mye sex og nakenhet, noe som vel gjorde tittelvalget til en av bakfilmene i blu-ray boksen, «Those horny Romans», forståelig..

Ellers så kan du jo sjekke ut litt ny musikk. Selv kan jeg jo ikke annet mens jeg tegner. Van Halens nye plate A Different Kind of Truth har surret og gått i bakgrunnen her ei stund. Jeg var stor fan av dem i yngre dager, men etter at David Lee Roth forsvant ut av bandet mista jeg interessen. Musikken ble rett og slett dårlig syns jeg (selv om jeg heller ikke likte sisteplata han var med på, «1984».) For meg er det deres fire første plater som gjelder. Men denne nye er faktisk overraskende bra! Eddie Van Halens gitaronani er like god som i gamle dager, og David Lee Roth høres ut som den tøysete, partyglade damerunneren han var før. Det virker som om kjemien mellom dem er tilbake rett og slett. Nyplata er på ingen måte en klassiker, men er absolutt godkjent som «comeback».

Mer råkkenråll, om enn litt annerledes, får du med norske The Cute Crash Combo. Plata Olympus Mons er utrolig trivelig, med masse referanser til 70-tallsrocken som jeg jo selv elsker. Hadde aldri hørt om bandet før jeg leste en anmeldelse og sjekka dem ut selv. Veldig gode saker som godt kan spilles høy på en eller annen fest tipper jeg (har ikke prøvd selv). Øltørst blir man i alle fall.

Liker du neoprog anbefaler jeg veldig sisteplata til Pendragon, Passion. Pendragon var jo sammen med blant annet Marillion med på å revitalisere progrocken på 80-tallet, og skapte det som i dag kalles neoprog. Den forrige plata Pure var en real opptur, og denne plata følger i samme spor. Veldig gode melodier, og den spesielle stemningen som jeg syns bandet har i musikken sin. Ikke minst på grunn av Nick Barretts litt hese vokal. Slettes ikke partymusikk, men for meg musikk jeg liker å ha på mens jeg jobber.

Mer hardrock igjen, i en mørkere retning. Norske El Cacos forrige plate Heat hadde noen knallspor, men også noe jeg opplevde som rent albumfyll. Sisteplata Hatred, Love and Diagrams syns jeg imidlertid funker mye bedre som helhet. Mangler kanskje de umiddelbare toppene (med unntak av andrelåta «Hatred», som sitter som et skudd), men lar man plata surre og gå noen ganger merker man hvordan musikken vokser. For meg er det alltid et kvalitetstegn. Målet er å komme meg på konsert med dem i Bergen i mars. Det gleder jeg meg til!

Avslutter her med ei aldeles utrolig vakker låt av Benea Reach. Et band med musikk jeg er veldig fasinert av. Musikken hører utvilsomt inn under ekstremmetallen et sted, men er jaggu usikker på hva jeg skal kalle det. Progmetal, metalcore, what? Uansett, en morsom kuriositet er at min tidligere layouter på Kollektivet-bladet, Anders Lidal, var innom bandet en periode. Nå er han med i det like spennende bandet Mantric.

Så med låta Reason avslutter jeg for i dag. Ha en fortsatt god helg folkens!