Det britiske neo-prog-bandet Arena kom jeg først borti for mange år siden da jeg var på besøk hos en venn for å spille rollespill (jada, historien om min omgang med intrikate spillregler og obskure terninger kan jeg fortelle om en annen gang). Han hadde en enorm samling musikk, og mens jeg kikket litt i platene kom jeg over en ny CD ved navn Contagion med bandet Arena. Han anbefalte den, så ikke lenge etter hadde jeg også skaffet meg den. Og musikken tok meg fullstendig med storm.

Arena er et band som jeg har fulgt trofast siden, og som har hatt en til dels stor betydning i ulike situasjoner jeg har vært i. Årsaken er rett og slett fordi de lager glimrende melodier, og de har en pathos som kan krype fullstendig under huden på meg.

Bandet ble dannet i 1995 av trommisen Mick Pointer og keyboardisten Clive Nolan, som begge stod med beina trygt plantet i den musikalske tradisjonen som på mange måter ble startet av Marillion (som Mick forøvrig var med å grunnlegge) i 1979, og som etter hvert blir kalt neo-progressiv rock, eller bare neo-prog. Arena har kommet med en rekke studio, live- og samleplater, og i tillegg har den offisielle fanklubben The Cage utgitt flere opptak på CD og mp3. Fanbasen til Arena holder det gående på nettforumet The Shattered Room, der keyboardisten og «sjefen» for bandet Clive Nolan også deltar. Blant annet i diskusjonene omkring hans tekster, som kan være en studie verdt i seg selv med sine mange referanser og allegorier.

Bandet debuterte i 95 med plata «Songs From The Lion’s Cage», som blant annet inneholder den fantastiske låta Solomon. Påvirkningen fra Marillion er ellers ganske påtakelig på plata sånn generelt. Det samme gjelder for den neste, «Pride» året etter.

I 1979 kommer samleplata (ja faktisk) «The Cry» og liveplata «Welcome To The Stage», før vi kommer til det som noen mener fremdeles er bandets beste plate, «The Visitor» i 1998.

Dette er ei konseptuell plate som har hatt mange tolkninger, men som i utgangspunktet handler om en mann som på grunn av en personlig krise vil gjøre slutt på seg selv ute på et islagt vann. Men han utfordres av The Visitor i åpningskuttet A crack in the ice til å heller ta et oppgjør med seg selv. Hva eller hvem The Visitor er spenner i tolkningene fra Gud til hans eget alter ego. I Pins and needles har han gått igjennom isen og handlingen foregår i hans bevisstløse tilstand, der The Visitor advarer ham:

Don’t walk towards the light
Still got those pins and needles
Turn back, embrace the night
I’m not ready to be taken yet

Handlingen fortsetter i mannens underbevissthet gjennom låter som Double vision og atmosfæriske Elea, før vi kommer til nydelige The hanging tree, som er en av mine favoritter. I låtene A state of grace, Blood red room, In the blink of an eye, og (Don’t forget to) Breathe må historiens hovedperson se sine mørke sider ansikt til ansikt. Etter instrumentale Serenity kommer vakre Tears in the rain, med bl.a. nydelig gitarspill av John Mitchell. Dette er første plata han er med på, og heldigvis har han fortsatt siden, for han trakterer instrumentet på utmerket vis, og har ofte mange referanser til bl.a. David Gilmour i spillestilen.

Så følger gode låter som Enemy without og Running from Damascus, før det hele avsluttes med det fantastiske tittelkuttet The Visitor, som jeg syns er verdt et platekjøp alene, ikke minst på grunn av Mitchells fantastiske gitarsolo.

«The Visitor» er for meg ei veldig god plate, men i 2000 kommer ei jeg syns er enda bedre, nemlig «Immortal?«, også dette ei slags temaplate. Men denne gangen er perspektivet videre, og omhandler menneskene generelt, og deres vei til undergangen. Jepp. Ikke mindre lystig enn det faktisk.

Den åpner sterkt med låta Chosen. Derfra går det egentlig bare en vei, syns jeg. En ny vokalist har kommet inn, nemlig den til tider svært teatralske Rob Snowden. Han har en stemme som jeg syns passer veldig godt med musikken bandet spiller.

Waiting for the flood er en låt med en for meg spesiell stemning, som sniker seg inn i ryggmargen. Den etterfølges av fantastiske låter som The butterfly man og Ghost in the firewall, som begge blåste meg av stolen i pur musikalsk lykke da jeg hørte dem første gang.

Look for me here
My name is Legion
Look for me here
We are many – we are one

Deretter følger Climbing the net, før platas hovedspor flesker til: Moviedrome er muligens den beste låta bandet har laget, og tar deg med på en nesten 20 minutter lang berg og dalbane igjennom sterke følelser og musikalsk dessert, der temaet er hva mediesamfunnet gjør med oss:

So we’re standing in the Moviedrome
Staring at the shadows and the falling lights
Prisoners forever in the Moviedrome
Letting all the pictures be the
Guide to our fragile lives
Did we ever really learn?
Did we never really learn?
The human race has found it’s own true home
The dwelling places of these high tech lies
The few that see the world beyond the Moviedrome
Must march on through the wilderness
Of fantasy, False images, And pride

Det smått geniale med plata er at etter dette voldsomme musikalske utbruddet som Moviedrome er, avsluttes det hele med nydelige Friday’s dream, som oppleves som et friskt pust og får deg til å løfte blikket og se videre framover etter å ha blitt bombardert med Clive Nolands dystopiske verdensbilde. Låta er rett og slett glimrende sjelebalsam.

Etter ei ny liveplate kommer bandets neste studioprosjekt, nemlig ambisiøse «Contagion» i 2003. Plata som i utgangspunktet fikk meg interessert i musikken ble mottatt litt ulikt av fansen. Noen liker den ikke, mens andre syns den er fantastisk. Selv liker jeg den veldig godt.

Plata har et litt illevarslende cover, og følger tematisk opp «Immortal?». Inspirert av historien om Noah i Bibelen bretter tekstforfatter Nolan ut et dystert perspektiv om hvordan vi mennesker ødelegger for oss selv og vårt eget livsgrunnlag. Selvsagt ganske dystert, men samtidig reflektert og intelligent.

Witch hunt åpner plata relativt heavy til Arena å være. Tunge gitarbaserte rytmer dundrer ut av høyttalerne og setter tonen for resten av albumets 15 spor. Musikerne er bedre enn noen gang, og igjen utmerker John Mitchells gitarspill seg.

Et av låtene som først virkelig utmerker seg er Spectre at the feast, som med sin krypende åpning og litt creepy tekst har sendt fantasien min på mange veier. Ei anna låt som utmerker seg er Skin game. Salamander finner du øverst i artikkelen her, og er også en av mine favoritter. Plata har noen svært gode instrumentallåter, som On the box, og ikke minst Riding the tide.

Tekstmessig er plata kanskje på sitt mørkeste i den nest siste låta, Cutting the cards:

I can read your mind – Your future’s so defined
Beware you’ve crossed the line this time
Are you so sure of what you’ll find
A victim of your lies
A witness to your own demise
There’s nowhere else to turn
Right – right to the end
We are joined till the universe fades into darkness again

Men heldigvis, som på «Immortal?», så avsluttes også denne positivt. Låta Ascension er vel ikke Clives mest geniale når det gjelder teksten, men hele melodien oser av optimisme og overlevelse. Noe som kan trengs.

Den foreløpig siste studioplata fra Arena kom i 2005 og heter «Pepper’s Ghost«. Det består av syv sterke låter som alle handler om galskap i en eller annen form. Den ytre handlingen er om en gruppe helter i 1800-tallets London som bekjemper kriminalitet, fortalt bl.a. gjennom en tegneserie trykket inne i omslaget som er formet som en liten bok. Her får vi virkelig se baksiden med CD-formatet kontra vinyl-formatet. Serien er nemlig så forminsket at den er vansdkelig å lese, selv om den er veldig godt tegnet.

På samme måte som med forrige plate, åpner denne ganske heavy med låta Bedlam Fayre. Båte tekst og musikk setter veldig godt stemning for resten av plata og ikke minst temaet. For de som kjenner til historien bak Bedlam er valget i så måte glimrende. Smoke and mirrors er neste spor ut, litt roligere og mer stemningsfull enn åpningen. Stemningen fortsetter i The shattered room, en sang om det å ha splittet personlighet.

Så kommer min største favoritt på plata, nemlig The Eyes of Lara Moon. Rett og slett et fantastisk stykke musikkhåndtverk på omlag fire og et halvt minutt. Hva den handler om? Om å flykte inn i galskapen på grunn av det du ser. Hyggelige greier, med andre ord..

Tantalus følger opp som nok et musikalsk mesterstykke, med overganger og stemninger som sitter. Purgatory Road likeså. Mektig og emosjonell, men aldri over kanten til det pompøse og svulstige. Det er vel generelt noe som gjelder mye av bandets musikk. De balanserer av og til farlig nær kanten til at det blir svulstig, men uten å vippe over.

Plata avsluttes med Opera fanatica, og som navnet antyder handler dette om fanatisme, og å ta ting alt for langt. Låta i seg selv er på over 13 minutter, og føyer seg inn i tradisjonen til for eksempel Moviedrome: Storslagen og mangesidig, men uten å kvalitetsmessig nå helt opp til før nevnte mesterverk.

Fansen trodde det ikke skulle gå så lang tid før neste studioplate kom fra Arena, men den gang ei. Årene har gått, og Clive Nolan har i mellomtiden jobbet med sine andre prosjekter, Pendragon og Shadowland. Rob Snowden har i mellomtiden forlatt voklajobben i Arena, og ble i fjor erstattet av for meg ukjente Paul Manzi. Når ny plate kommer vites ikke.

Avslutter her med Arena live, spillende fantastiske Solomon fra førsteplata si. Enjoy!