Før noen begynner å lure på om jeg også er en av dem som hevder seg bortført av aliens, så må jeg skynde meg til å si at jeg snakker om musikk her.

Skrur vi tiden tilbake, til slutten av barneskolen, så hadde min noen år eldre bror fått seg platespiller og begynte å kjøpe musikk som jeg lyttet til med mer enn et halvt øre. Ja vi kan vel si at grunnlaget for mye av min musikksmak i dag ble lagt av det jeg hørte hos ham.

Et av bandene min bror spilte var kanadiske Saga. Han skaffet seg på kort tid bandets tre første plater, og sammen satt vi på rommet hans og hørte på denne fantastiske musikken som for min del sprengte mange grenser i hodet mitt. Dette var på den tiden da jeg så den første Star Wars-filmen, gamle Flash Gordon-filmer og anna snadder på kino, og hodet mitt fløt lengre og lengre ut i galaksen – helt uten bruk av andre stimuli enn musikken og en overhyper fantasi.

Eksempel på Saga live fra 1981: Don’t be late.

Bandets tre første plater var Saga (1978), Images at Twilight (1979) og Silent Knight (1980).

Nå var jeg allerede solgt til science fiction-sjangeren, og Sagas musikk kombinert med deres svært så sf-aktige platecovere var en uslåelig kombinasjon for meg. Husk vi snakker om vinylplater her, eller LP-plater som vi sa, og med cover art som det var mulig å sitte og studere og nyte mens musikken fylte rommet. I ettertid er det vel Silent Knight som er den beste plata av de tre, selv om jeg da var like begeistra for alle sammen.

Uansett, resultatet av denne musikken kombinert med før nevnte filmer, og ikke minst oversatte science fiction-bøker jeg leste på biblioteket, fikk meg til å lage tegneserier. Masse tegneserier. Det meste kun publisert i skrivebordskuffen (dette var tross alt lenge før internett, og mulighetene for å distribuere det man laget var adskillig mer begrenset enn i dag), men jeg laget også mange tegneserier til en av bestekompisene mine på skolen. Jeg fylte kladdebok etter kladdebok med space-tegneserier og gav til ham, og jeg har den dag i dag lurt veldig på om han tok vare på dem. Hadde i alle fall vært veldig morsomt – og sikkert veldig pinlig – å se dem igjen.

En dag kom min bror hjem med plata Worlds Apart (utgitt i 1981). Den var en enorm skuffelse for meg. Borte var space-temaet på coveret, og musikken var ikke lenger den symfoniske, gitar- og synth-kombinasjonen jeg hadde elsket. Istedet var dette ei plate adskillig mer kommersiell og «tidsriktig» i soundet, og det gikk ei stund før jeg klarte å svelge skuffelsen og innse at plata faktisk var veldig bra. Ok, musikken var litt annerledes – mer poppete – og vokalisten sang på en annen måte, men allikevel – det funket.

Det jeg ikke innså var at denne plata var gruppas store kommersielle gjennombrudd. Lenge hadde jeg følt meg veldig eksklusiv, siden ingen av vennene mine hadde hørt om dem. Der i gården gikk det stort sett i Kiss og AC/DC. Mest Kiss (selvsagt helst på grunn av den tøffe sminken deres). Men Saga? Ingen hadde hørt om dem.

På 1980-tallet sendte NRK en gang i året Nattrock fra Tyskland. Dette var en gavepakke til oss unge, som var sultefora på slike program (MTV og dagens musikktilbud på tv kunne vi jo bare fantasere om). Jeg og broren min pleide å tvinge oss oppe hele natta igjennom for å se programmet. Og i 1981 spilte Saga! Det var helt enormt for oss å se dette bandet live, og vi var ikke de eneste som ble imponert. Konserten inneholdt blant annet trommesoloen «A Brief  Case» som ble en kjempehit, og året etter inkludert på den glimrende liveplata In Transit. Plutselig visste «alle» om Saga, og alle vennene mine digga både trommesoloen, og tidligere låter fra bandet.

Litt skuffende selvsagt å miste den litt eksklusive følelsen av å kjenne musikk ingen andre gjorde, men bortsett fra det, holdt Saga stand i mange år som musikk jeg hadde på i bakgrunnen når jeg skrev og tegnet. I denne sammenhengen må også plata Heads or Tales (1983) nevnes. Jeg tror ikke broren min kjøpte den på LP (vinyl), men jeg kjøpte den på kassett. Musikken gikk enda lengre bort fra det originale soundet på de tre første studioplatene, og jeg likte ikke helt det jeg hørte. Allikevel hadde de noen låter som hypnotiserte meg på et vis, og som gjorde at akkurat denne ble spilt ganske mye en periode. Men med denne utgivelsen var det egentlig over for min del. Hørte litt sporadisk på de etterfølgende platene, men kvaliteten falt som en stein og interessen min for bandet forsvant. I dag kan jeg fredeles høre noen av disse tidlige platene, om ikke for annet enn som en litt nostalgisk tripp tilbake til mine første stjernereiser. Men som inspirasjonsmateriale har jeg nok funnet andre kilder i dag.

(I parantes må jeg bemerke at det finnes ETT lyspunkt i den sørgelige diskografien deres etter Heads or Tales. Plata Generation13 fra 1995 var en stor og positiv overraskelse. Et veldig bra progressivt konseptalbum som skiller seg klart fra det aller meste de ellers har utgitt. Ei plate jeg faktisk kan anbefale den dag i dag.)

Heeelt til slutt må jeg nevne at Saga faktisk ikke er døde. De tidlige glansdagene er nok over, og de annonserte for litt siden at de skulle gå hver til sitt, men de holder koken og kan fremdeles oppleves på små festivaler her og der.