Det er ingen hemmelighet at jeg mangler shoppinggenet. Men selv serietegnere må kaste seg uti det og handle julegaver. Ja, om man da ikke er såpass rik at man kan sende sekretæren sin ut for å gjøre den jobben. I wish, men altså – her i gården må jeg gjøre det selv, og i går lot jeg det stå til.

Førken Dyd var på jobb denne lørdagen, og dermed kunne jeg ikke lene meg på hennes ekspertise. Men jeg har laget en liste på mobilen over hvem jeg skal kjøpe til i år, og med mobil og bankkort i lomma tok jeg bussen til Bergen sentrum for å begynne på min årlige plikt. Etter endel kjipe dager med snø, vind og generelt ufyselig vær var denne dagen faktisk ganske fin. Jeg hoppet av bussen like ved Festplassen, tente en røyk, og fant fram mobilen. Hvem var først ut?

Frøken Dyd.

Ai. Å handle gave til kjæresten sin er ofte det som er vanskeligst, men jeg tenkte det var greiest å kaste seg uti det. Så jeg peilet meg inn mot Galleriet i håp om å sondere terrenget. Siden Frøken Dyd leser denne bloggen (hehehe, nei du – ikke tro jeg avslører noe her!), skal jeg selvsagt ikke røpe hva jeg kikka etter. Og planen var vel strengt tatt å bare kikke først. Har flere alternativer jeg tenker på, og jeg hadde ikke noen store ambisjoner om å kjøpe gaven akkurat den dagen. Men som sagt, som en god jeger må man speide etter byttet før man kan nedlegge det.

(Hah, hvem forsøker jeg å lure? Har aldri vært på ordentlig jakt en eneste gang.)

Vel inne i Galleriet, som altså er et kjøpesenter midt i sentrum, ble jeg selvsagt møtt av en vegg mennesker. Folk overalt. Jeg kjente den sosiale angsten kom krypende, men tok meg selv i nakken. Samtidig kom panikken over å ikke finne noe over meg. Jeg og butikker er litt som han som ikke ser skogen for bare trær. Jeg kan tråkke meg igjennom alskens utsalg uten å ende opp med noe som helst. En egenskap jeg har hatt lenge.

Jeg fiska fram mobilen igjen. Hvem andre stod på lista? Nevøene og niesen min. Ai. Der hadde jeg også noe å tenke på. Mine søsken har gitt meg noen tips, men hvor skulle jeg begynne? Jeg kjente jeg var svett på ryggen, og bestemte meg for å gå ut. En ny røyk, mens jeg selvironisk tenkte at dette begynte virkelig så bra.

Blikket gikk oppover gaten mellom utallige mennesker med allerede fulle handleposer. Klokka var bare tre, men de fleste virket å ha gjort unna alle innkjøp allerede, og ruslet lykkelige og avslappet rundt i pur førjulsstemning. Pokkers bergensere! Blikket mitt falt på Logehaven. -Åh, en deilig irish coffee hadde jaggu smakt nå!

Som sagt så gjort. Slukøret over å ha brukt over en halvtime på ingenting tuslet jeg opp mot uteserveringen, bestilte det jeg ville ha, og plumpet ned ved et bord. Fram med mobilen igjen. Hvor mange står egentlig på lista mi? Alt for mange, syntes jeg. Særlig siden jeg fremdeles ikke hadde brukt en krone på gaver hittil.

Den varme drikken satte meg i litt bedre humør. Jeg teksta Frøken Dyd: «Gjett hva? Nå drikker jeg irish coffee!»

Svaret kom: «Irish coffee?? Hva med julegavene?»

«Jeg trenger inspirasjon!»

Mens jeg satt der og ble varmet innvendig la jeg en slagplan: Jeg fikk ta «onkelgavene» først. Som sagt så gjort. Litt lettere til sinns strente jeg rett bort til en nøye utpekt butikk. Rett bort til hyllene. Der.. Nei der.. Nei, pokker. Den kanskje?

Til slutt hadde jeg kjøpe den første gaven. Pluss julepapir, julebånd og sånne gavelapper!

Johoo! Jeg følte meg utrolig stolt! Isen var brutt. Takk til Irland, eller hvem det nå enn var, som fant opp denne drikken!

Jeg følte jeg var i siget, og gjorde et nytt forsøk på Galleriet. På veien passerte jeg Pepperkakebyen som hvert år bygges opp på Torgallmenningen, hilste på et vennepar – som jeg stolt fortalte om min vellykkede jakt til (om de var imponert er en annen sak) – og kom meg videre inn i butikksenteret.

Fremdeles var det mye folk, men jeg var nå inne i en flow. Julegaveflow! Dette gikk faktisk ganske bra.

Telefonen ringer. Det er en av mine yngste døtre som ringer og lykkelig forteller at hun og moren nå hadde vært og kjøpt masse julegaver og var på vei hjem igjen.

– Hva gjør du da pappa?

– Eeh, jeg kjøper julegaver jeg også.

– Jeg gleder meg til Jul! Er kjempespent på hva du kjøper til meg!

– Eh, ja det blir noe fint.

Agh! Jula er helt fin. Det er jo disse dagene før jul som ikke er like bra.

Vi avsluttet samtalen, og jeg forvillet meg inn i en lekebutikk. Jeg har alltid likt lekebutikker, siden jeg på mange måter er en liten unge i hodet til tross for at alder og utseende sier noe totalt annet. Nuvel, butikken var overfylt, og jeg gikk ut tomhendt. Pokker! Nytt forsøk, men nei. Jeg fant ikke noe. Det var alt for mye leker til at jeg fant noe!

Jeg sukket tung og gikk ut av senteret igjen. Jeg forsøkte å ta en oppsummering av min handletur så langt: tre gaver, julepapir, julebånd, og sånne lapper til å feste på julegavene sånn at den som deler dem ut julaften vet hvem som skal ha dem.

Jeg følte meg egentig ganske stolt, selv om turen på lekebutikken gikk skeis. Dette måtte feires. Men vent, nå måtte jeg ikke ta helt av her. Jeg skulle kjøpe gave til sønnen min også. Og jeg visste hva jeg skulle ha. Så jeg gikk til rett butikk, men.. pokker. Den var stengt. Klokka var bare litt over fire, og den var stengt! Søren også. Kan de ikke ta hensyn?? Her er jeg endelig inne i en god flow, og så møter jeg stengte dører??

Damnit. Jeg tuslet slukøret derifra, og tenkte at jeg uansett hadde vært veldig flink. Det måtte feires. En irsk pub lå i nærheten, så jeg svingte innom og fikk meg et glass Guinness. Den fortjente jeg, følte jeg.

Jeg slang meg ned på uteserveringen der, tente en ny røyk, tok en stor slurk av det mørke gullet, og fiska fram mobilen. Hva var status? Joda, til min overrakselse, og på tross av shoppingangst og alle hindringer jeg hadde møtt på veien så lå jeg faktisk ikke så aller verst an.

Skål for det!

Men så var det denne gaven til Frøken Dyd da… Søren. Der hadde jeg ikke gjort veldig stor framdrift. Men ok, jeg skal fremdeles være noen dager i Bergen, så jeg har fremdeles tid.

I fin form forlot jeg puben og tuslet ned i handlegatene igjen. Nytt forsøk. Nå var angsten borte. Jeg hadde to bæreposer med ting jeg hadde kjøpt, og følte jeg nå kunne vandre med hodet hevet blant bergenserene.

Hah, selv en middelaldrende nordlending som meg fikser dette!

Med svart gull i magen fløt jeg elegant inn i en butikk, og heisann! Der kjøpte jeg jaggu en gave til! Jeg var stolt av meg selv!

Klokka nærmet seg halv seks, og jeg fant ut at jeg burde komme meg hjem. Snart kom kjæresten min hjem fra jobb, og jeg skulle jaggu fortelle hvor flink jeg hadde vært!

Coming up next: Overlever jeg shoppinghelvete på Åsane storsenter?