Med disse tonene i bakhodet overgav jeg og Frøken Dyd oss til shoppinghelvete på Åsane utenfor Bergen nå sist onsdag.

Siden jeg måtte tilbake til Volda torsdag, hadde jeg mye å gjøre før jeg dro. Og tradisjon tro gjorde jeg det i siste liten. For de av dere som ikke kjenner området, er Åsane et sted som huser Åsane Storsenter, et gedigent kjøpesenter (vel, egentlig to senter), samt Ikea og en rekke andre store varehus på et relativt lite område. Slettes ikke ulikt Moa utenfor Ålesund. For de shoppingglade må dette fortone seg som paradis på jord. For oss andre, det motsatte stedet.

Men må man, så må man.

Frøken Dyd var på jobb denne dagen. Så jeg henta henne klokka fire og så kjørte vi avsted. Vi var begge enige om at litt mat måtte i skrotten, så vi bestemte oss for å dra på Ikea først og spise på «restauranten» der.

– Juletalerken eller kjøttbullar?

– Juletalerken selvfølgelig, sa Frøken Dyd og kapret et bord mens jeg stilte meg i den lange køen foran matdisken. «Restaurant» er å overdrive opplevelsen. Vi snakker mer om følelsen av å stå i matkø i et fengsel eller noe slikt. Stedet var fullpakka, jeg var allerede varm og svett, og så virkelig fram til å sette tennene i mykt ribbesvor.

Så satt vi der da, med slapp svineribbe og smakløse medisterpølser dynket i brun saus, og prøvde å mote oss opp til det som lå foran. Maten var som forventet, men vi ble mette, og det var strengt tatt alt vi hadde håpet på.

– Vi må legge en plan, sa jeg.

– Få høre.

– Vi går først ut og tar oss en røyk.

Som sagt så gjort.

Ettermiddagen skulle brukes til å finne julegaver til barna våre, mine foreldre, hennes foreldre, og til henne fra meg. Men først måtte vi ha noen småting inne på Ikea til leiligheta. Så vi hutret oss igjennom sigaretten og kom oss inn fra vind og regn, og fant fram til første etasje og ei stor handlevogn. Allerede her burde jo alarmklokkene kime, for strengt tatt trengte vi ikke handlevogn til det vi skulle ha. Men jeg har vært igjennom dette før, og lot det stå til. Ikea er formet som en utspekulert labyrint, og før vi hadde kommet fram til avdelingen vi egentlig var på jakt etter, var vogna over halvfull med alt fra servietter, lys, ei kjøkkenlampe, batterier, og gudene vet hva.

Vi lærer aldri.

Men vi fikk tak i det vi egentlig skulle ha også til slutt, og kom oss igjennom kassa med vettet og økonomien sånn noenlunde i behold. Vel ute var det å få det hele inn i bilen. Så satte jeg henne av ved enden av Åsane Storsenter mens jeg skulle på «hemmelig tur».

– Nei du får ikke vite hva jeg skal. Det er jo snart Jul! sa jeg. Så hun forsvant inn på senteret alene (noe jeg hadde dårlig samvittighet for, men siden hun er kvinne regnet jeg fordomsfullt med at hun fint kom til å overleve), mens jeg kjørte dit jeg skulle.

Men det skulle vise seg å ikke være så lett.

Jeg måtte nemlig krysse motorveien, og det siste året har hele området vært en eneste stor anleggsplass, der veien har blitt lagt om. Fremdeles er de ikke ferdige, men de hadde allikevel forandret såpass at jeg kjørte feil, og plutselig var jeg på motorveien på vei tilbake til Bergen igjen!

Damnit!

Jeg klarte etter hvert å kjøre av og snu, for å komme meg i rett retning igjen. Men det var mørkt, det regnet, og det var kaos, så jeg brukte sikkert femten minutter og adskillige kilometer feilkjøring før jeg endelig kom meg dit jeg skulle. Jeezez! Deretter måtte jeg på Ikeas lager for utlevering av store ting, for å hente en av disse store tinga vi hadde kjøpt til leiligheta. Hadde med meg en sånn hentelapp jeg omsider fikk vist Ikea-damen bak skranken etter å ha stått lenge i kø.

– Har du kvitteringen?

Øh, nei. Den hadde Frøken Dyd. Og hun var et eller annet sted på Åsane Storsenter. Men det gikk bra. Ikea-damen kunne ringe hovedbutikken for å få betalingen bekreftet. Hun måtte bare ekspedere de bak meg i køen først. Så jeg ventet. Så på klokka og ventet. Hun ringte endelig butikken, og snakket lenge og vel med noe som hørtes ut som en Ikea-mann. Fra sverige, selvsagt. Og så sa Ikea-damen at Ikea-mannen skulle fakse over kvitteringen, så jeg måtte bare vente litt til. Jeg teksta Frøken Dyd og sa dette kom til å ta tid. Hun ringte tilbake:

– Men du har jo kvitteringa selv!

Hadde jeg?? Jeg kjente i lommen. Jo visst pokker. Der lå den. Himmel! Jeg unnskyldte meg med julestress, fikk vist kvitteringa til Ikea-damen, og kom meg endelig inn i lageret for å hente den store tingen. Det gikk forsåvidt greit. Men da jeg skulle ha den inn i bilen kom jeg på at den allerede var jo full av andre Ikea-ting. Pluss et juletre! Så alt måtte ut for å få plass til den nye tingen. Ut med det. I høljeregnet og vinden. Hele greia holdt på å blåse avsted, og etter mye kamp, banning og svette fikk jeg til slutt trøkt alt inn i bilen igjen, satt meg inn og startet motoren.

Stønnogjammerogpes!

Vel, jeg var ferdig og måtte tilbake. En time etter at jeg slapp Frøken Dyd av. Trøste og bære. Tida går alt for fort når man har det…gøy.

Jeg kom meg tilbake, og etter mye tråkling langs overfylte parkeringsplasser fant jeg en ledig spot utenfor den store Expertbutikken. Jeg ringte Frøken Dyd.

– Nå er jeg her. Hvor er du?

– Jeg står utenfor og tar meg en røyk.

– Utenfor hvor?

– Eeeeh. Er sannelig ikke sikker. På motsatt side av der du slapp meg av.

Flottings. Normalt sett setter jeg uendelig pris på at hun ikke er ei sånn shoppedame, men akkurat nå skulle jeg ønske hun var lommekjent her. Regnet pisket, vinden ulte, og jeg begynte å traske langs senterveggene, og kikka innom alle utgangene jeg så.

– Ser du meg? spurte jeg i telefonen.

– Nei.

-Jeg står nå utenfor Vinmonompolet.

– Hold deg der. Så skal jeg prøve å finne det.

Som sagt så gjort. Jeg ventet, og like etter dukket hun opp. Hun hadde brukt timen godt og allerede handlet endel. Kjempeflott! Men vi var slettes ikke ferdige. Nye butikker måtte besøkes. Har de ikke det her? Ikke det nei. Vi prøver neste. Hm, den var jo ikke så verst. Nei, for dyr. Og så videre og så videre.

Klokka var bortimot ni da vi endelig satte oss i bilen igjen.

– Jeg vil hjem, pep jeg ynkelig.

– Jaaaah. Kjør! Stønnet hun, lettet over at jeg foreslo det først.

Vi kom oss ut fra parkeringsplassen, og rotet oss omsider ut på hovedveien.

Vi hadde overlevd begge to! Vi hadde faktisk kjøpt de fleste julegavene vi skulle ha! Johoo! Stolt over oss selv kjørte jeg inn mot Bergen mens hun sluknet i setet ved siden av. Klokka var halv ti når vi endelig kom oss hjem, og kunne begynne å tømme bilen.

Det blir jaggu julegaver på familien i år også ser det ut som.

Men heldigvis ett år til neste gang.