Nå er det tre år siden jeg sist laget et pepperkakehus. Årsaken er at desember har pleid å være så hektisk at slike prosjekter bare har måttet vike for andre ting. Men i år var det av ymse grunner annerledes, og til barnas store glede annonserte jeg i november at:

– I år skal vi lage pepperkakehus, unger!

– Når skal vi spise det?

– Jeg må jo lage det først!

Spisingen er jo halve moroa, og barna mine er smarte nok til å skjønne det. Men hva skulle jeg lage? Har tidligere laget noe som med godvilje kan minne om både hus, kirker og borger. Så i år ville jeg prøve noe annerledes: Jeg ville lage Kollektivet!

– Kjempeidé! sa min eldste datter.

– Men skulle ikke du lage ei stavkirke? spurte Frøken Dyd, og minnet meg på overivrige utsagt jeg har kommet med i hele høst i et forsøk på å imponere henne.

Joa. Det var liksom planen. Men jeg innser i all stillhet min begrensning (ikke si det til noen), så jeg justerte ambisjonene bittelitt ned kan man si.

Så jeg fant fram linjal, penn, kartong og en kniv, og begynte å konstruere byggverket. Hvor stort skulle jeg lage det? Ikke for stort. Jeg husket alt for godt det året jeg laget et digert hus som brøt sammen av sin egen vekt.

En annen ting var proposjonene. Der tok jeg det litt på gefühlen. Kollektivet består jo av et hovedhus med et lite tilbygg, men jeg har liksom aldri definert hvor stort dette tilbygget er i forhold til hovedhuset. Så jeg valgte noen dimensjoner som jeg mente passet. Det vil si hovedhuset skulle ha en grunnflate på 14 x 20 cm, og tilbygget 6 x 9 cm.

Ferdig konstruert måtte dette jo skjæres ut, og jeg kom på at kniv var en god idé. Men tapetkniven min, hvor var den? Et kjapt søk igjennom husets etasjer avdekket en kniv nede i kjelleren. Å skjære ut bitene fra den alt for tykke kartongen var imidlertid ikke så enkelt da det viste seg at knivbladet må ha blitt brukt til å skjære igjennom hønsenetting eller Gammel-Eriks hengepung. Den var sløv som bare rakkeren med andre ord, så bitene ble ikke helt perfekte. Men pytt sann, tenkte jeg. Pepperkakebitene blir uansett  alltid litt skjeve og sånn under steking, så det trengte liksom ikke være på millimeteren rett.

At det heller ikke ble på centimeteren rett tenkte jeg ikke på. Da.

På mitt hypermoderne kjøkken (vel, det var sikkert hypermoderne på 50-tallet tipper jeg. Men benken – den er helt ny!) skred jeg så til verket. Bitene ble skåret ut så nøyaktig som mulig….

..for så å overføres til plata de skulle stekes på. Nå var jo selvsagt ikke dette helt enkelt, siden pepperkakedeig har en lei tendens til å være…elastisk. Så den endrer form underveis, og de nøye utskårne bitene mine ble litt vindskjeve før de havnet på stekeplata. Men ikke noe som ikke kunne fikses med litt justeringer i ettertid.

(På dette tidspunktet hadde jeg fryktelig lyst på en kald juleøl. Men med nærmere ettertanke fant jeg vel ut at ting hadde neppe blitt bedre om jeg drakk noe slikt. Sånn sett i ettertid innser jeg jo at jeg bare kunne ha bælma nedpå den øllen, og gjerne et par til, uten at det hadde hatt noe å si for resultatet – kanskje heller tvert om. Men det kommer jeg tilbake til.)

De ferdig stekte delene ble…ok. Noen måtte jeg steke litt ekstra siden jeg ikke hadde fått dem helt jamne i tykkelse. Men fremdeles var det noen som kunne fått seg en omgang til. I ovnen altså. Men jeg syntes de så ok ut egentlig, og overhørte min mor – som er på besøk for anledningen, men som ellers ikke er skyld i noe av dette – som mente at noen av delene så litt bleike ut og muligens ikke var helt gjennomstekte.

Når sant skal sies så lignet vel ingen av delene helt på tegningene mine. Pepperkakedeig hever seg nemlig ved steking, og buler ut der den ikke skal bule ut. Og dersom man ikke legger dem helt plant under avkjøling, bøyer de seg i tillegg. Dette erfarte jeg ved forrige pepperkakehusprosjekt, der den ene takplaten mer så ut som en firkantet frisbee og krevde enorme mengder smeltet sukker for å ligge på plass. Men jeg lærte den gangen, så nå lot jeg dem ligge helt plant under avkjøling.

Når delene var helt kalde, begynte jeg på den farlige delen. Montering!

Farlig, fordi jeg er ikke som mesterkokkene som smeller ihop hus ved hjelp av perfekt melisglasur. Nei, jeg bruker smeltet sukker. Eller… det viser seg at det ikke ble smeltet sukker. Men kremert sukker!

Jeg har nemlig alltid pleid å smelte sukker i en kasserolle, for å dyppe kantene oppi ved montering. Men en kasserolle er ikke stor nok i omkrets for å få de lengste pepperkakebitene nedi, så denne gangen ville jeg være smart og smelte sukker i ei langpanne i komfyren.

Så jeg satte den på 250 grader, helte sukker i panna, og satte den inn.

Hvor mange grader skulle man bruke? Jeg brukte altså 250 grader, men det gikk veldig tregt. Sukkeret lå liksom bare der inne og så ut som …sukker. Om du skjønner. Så jeg kjørte opp temperaturen for å få litt fortgang i sakene.

Mens jeg ventet på at noe skulle skje der inne vandret jeg litt rundt i huset og gjorde andre nyttinge førjulsting (som å oppdatere facebookprofilen), og vendte tilbake til kjøkkenet for å sjekke.

Hmm.. Det var mørkt inne i ovnen. Jeg åpnet døra.

Woooh!

Svart røyk veltet ut i kjøkkenet!

I full fart fikk jeg lukket dørene til stua og gangen (spesielt gangen er viktig siden jeg har en brannalarm tilkoblet en sentral der, og jeg orket ikke å forklare brannfolka som ville rykke ut at de bare kunne vende tilbake til førjulsstresset hjemme siden dette var en falsk alarm forårsaket av kremert sukker). Så opp med vinduet. På med kjøkkenvifta.

Og sukkeret ut av ovnen.

Omsider kunne jeg se hva jeg selv gjorde, og så den svarte, asfaltliknende smørja syde og boble i langpanna mi.

Perfekt lim!

Jeg måtte skynde meg. Dypp, lim. Dypp lim. Dypp, li…AU! F#%#$$en!!! Der brant jeg meg! Dypp, lim. Osv…

Kun ett bransår senere hadde jeg fått bygget på plass:

Litt skjevt (vel, ganske skjevt egentlig), og med svart sukkerlim i fugene stod det der da. Jeg hadde klart det!

Dette måtte feires!

*Pssshtk* Sa det og juleølen var åpnet. Mens jeg stod der og beundret verket, innså jeg at jeg måtte kjøpe mer juleøl dagen etter. Og at vinduene i huset så ut som gitter i et fangehull. Og at tilbygget var litt…skjevt. Men pyttsann!

Dagen etter var det tid for å dekorere huset. Men hva pokker var skjedd????

Taket på tilbygget var seget ned! Ganske mye faktisk! Shit! Var pepperkakene ikke godt nok stekte? Var det fuktighet i rommet som hadde myknet dem? Også taket hadde en liten bulk på midten. Og veggene.. Hva var skjedd med veggene? Bulte de …utover??

Søren! Jaja, men jeg måtte gå videre før hele greia seig sammen som en benskjør seigmann.

Kollektivet er jo et gult hus, og jeg hadde den fikse idé om at å male det med gul melisglasur var en god idé. Så jeg miksa en solid posjon melis, helte oppi en solid mengde gul konditorfarge, fant fram en pensel, og gjorde meg klar til malejobben.

Å bruke pensel på veggene syntes for meg som den opplagte løsningen. Om den var den beste er jeg usikker på. Det ble i alle fall et salig gris av det hele. Men veggene ble gule i alle fall.

Allerede her burde selvsagt varsellampene lyse, for jeg innså at å pøse på med så mye glasur gjorde noe med pepperkakene. De blir myke! Huset bulte mer og mer, og jeg begynte å bli alvorlig bekymret for å ikke bli ferdig med malejobben før hele greia lå i en haug.

Samtidig kom en av mine yngste døtre og ville gjerne være med på å pynte huset. Selvsagt ville hun det. Rett før hadde hun og tvillingsøsteren og bestemoren sittet og pyntet vanlige pepperkaker, og når hun liksom var i den stimen kunne hun selvsagt smelle opp litt nonstop og seigmenn på pepperkakehuset også!

Problemet var bare at jeg fikk panikk ved tanken. Små og litt uvørne barnefingre på byggverket mitt som allerede truet med å knele under sin egen vekt, og vekten av alt for mye glasur? Nei nei nei!

Jeg forsøkte å bestikke henne så godt jeg kunne med godsaker for å holde henne unna mens jeg fortsatte malejobben. Men til slutt hadde alle bestikkelsene (som selvsagt var fulle av sukker) gjort henne så giret at jeg bare måtte la henne slippe til.

Vi begynte på taket.

Av en eller annen glup årsak fortsatte jeg med å bruke pensel. Normale mennesker fyller selvsagt glasur på sånne sprøyter og lager jamne fine linjer som man kan feste godsakene på. Jeg insisterte på å bruke pensel!

– Hvorfor bruker du pensel pappa?

– Fordi jeg er idiot, tenkte jeg. Men sa det ikke. Ville selvsagt ikke ødelegge illusjonene hennes om å ha en genial pappa. Jeg var dessuten stresset, for nå begynte jaggu takplatene å sige litt også, og jeg følte vi måtte skynde oss før det var forsent.

Så ja, jeg malte de hvite glasurlinjene på, og min datter puttet pliktoppfyllende på nonstop. Vekselsvis på taket og i munnen. Men sånn er det jo.

Allerede her vil jo den observante leser se at huset er alt annet enn i vater. Legg spesielt merke til hjørnet øverst på veggen nærmest kamera. Den utoverbulen der ble større og større jo mer nonstop vi lempa oppå taket. Så jeg måtte si stopp. Pluss at det begynte å bli lite av disse små sjokoladegodisene siden både jeg og min datter stadig måtte teste kvaliteten på de som lå i skålen..

– Skal ikke vinduene være hvite pappa? spurte hun plutselig. Barna mine kjenner godt til serien min, og vet åssen ting skal være. Så joda, jeg måtte innrømme at vinduskarmene skal jo være hvite.

Så igjen: Fram med penselen.

Problemet deretter var todelt. Glasuren, som i utgangspunktet var alt for rennende, var nå begynt å bli hard. Så vi snakker ikke akkurat om presisjonsarbeid i vinduskrokene her. Men nå så jo ikke resten huset ut til å være laget av en bygningsingeniør heller akkurat, så jeg lot det være.

Denne malejobben tok litt tid, så imens hadde min datter forsvunnet inn i stuen for å leke med sine søsken og søskenbarn, som var på besøk en tur. Dermed så jeg mitt snitt til å bli ferdig med hele greia under kontrollerte forhold. Sprekkene og bulene ble større og større syntes jeg, og nonstoppen og seigmennene færre og færre. Her måtte jeg bare bli ferdig!

At glasuren ikke festet sjokoladen bra nok så den sakte gled nedover og falt av, og at seigmennene nektet å stå der jeg satte dem var selvsagt også problemer jeg måtte kjempe med.

Så jeg tenkte at det er jaggu mye moderne menn må takle i dag. Ikke nok at vi skal være myke og forståelsesfulle, glade i barn, handy, og råskinn i senga når det trengs. Vi skal være racere med pepperkakehus også!! At det ikke var noen som hadde tvunget meg til å laget dette huset spilte ingen rolle. Det var prinsippet som telte. Vi menn skal finne mat og beskytte våre barn og kvinner. Basta!

Sånne tanker tenkte jeg mens jeg angret på at jeg hadde glemt å kjøpe mer juleøl denne dagen.

Nuvel. Til slutt var det ikke mer godsaker å pynte med igjen. Glasuren var hard. Og jeg var ærlig talt litt lei. Så jeg sa:

– Feerdiiig!

Og satte huset der det skal stå. Enten til det faller ned av seg selv. Eller, bank i tegnebordet, at det spises av oss rett over nyttår. Har en mistanke om det første. For vel plassert på æresplassen kunne jeg konstatere at tilbygget snart bare var en tilhaug.

Hadde dette gitt meg fagbrev i bygg og anlegg? Nei. Har jeg en framtid som arkitet? Nei.

Men kommer Jula i år allikevel? Ja selvsagt!

Og det er et helt år til neste pepperkakehus. Jippi!!