…at jeg har skrevet om musikk her.

Det må jeg gjøre noe med.

Har litt travle dager for tiden. Må tenke på både den nye samleboka som kommer i høst, sommeralbumet som kommer, bladet, og ymse andre ting. Så for å få adrenalin og kreativitet til å blomstre spilles det mye musikk jeg enten har oppdaget eller gjenoppdaget de siste ukene.

Her er et lite knippe:

coalNorske Leprous har to knallsterke album bak seg fra før, og jeg var spent på hva de ville gjøre etter forgjengeren, Bilateral, som i alle fall jeg vil betegne som et lite genistrek innen rock og progressiv metal. Både den og førsteplata Tall Poppy Syndrome har snurret og gått ganske mye hos meg de siste par åra.

Coal er nylig kommet på markedet, og det er bare å ta av seg hatten. Eller hva man har på hodet. Dette er utrolig fett. Litt annerledes enn de to forrige platene, men det gjør ikke noe. Det er bra at band utvikler seg og fornyer seg. Musikerne er fremdeles fra øverste hylle, Tor Oddmund Suhrkes vokal er fremdeles amazing, og låtene sitter som et sk…Nei, vent. De gjør ikke nødvendigvis det. De sitter ikke som et skudd med én gang. Men det er da også det jeg liker så godt med bandet. Her kutter man ikke svingene. Her kreves det at man lytter. Og etter noen gjennomlyttinger går man over til å digge. Og som meg: Tegne. Denne plata er et must-kjøp!

Her er forresten første offisielle musikkvideo fra plata. Denne låta vokser noe veldig!

Etter å ha snakket om Leprous er det naturlig å gå over til den artisten som de funker som backingband for, nemlig Ihsahn.

eremita

Hans siste plate Eremita er tøff, brutal og veldig bra. Ihsahn, eller Vegard Sverre Tveitan som er hans sivile navn, ble kjent som medlem av Emperor. Selv har jeg imidlertid mest sans for hans arbeid som soloartist. I alle fall noe av det. Han er utrolig dyktig som komponist, og lager låter man liksom vanskelig blir ferdig med. Jada, det er brutalt og heavy så det holder, og båndene til black metal-sjangeren er tydelige. Samtidig er det veldig lekent og variert. Og intelligent skrudd sammen.

På Eremita skinner Leprous-soundet tydelig igjennom, selv om Ihsahn faktisk trakterer de fleste instrumentene selv (bortsett fra trommer og …saksofon!). Leprous’ vokalist slipper også en del til, og skaper en variasjon til Ihsahns egne forvrengte stemme som jeg liker.

Alt i alt ei plate som har holdt meg våken igjennom mange arbeidsnetter.

Så over til noe helt annet, nemlig polske Riverside.

shrineRiverside har vært en av mine absolutte favoritter siden jeg hørte førsteplata Out of Myself for 5-6 år siden. Har lyst å skrive et eget innlegg om dem senere, men jeg har rådigget alle platene de har utgitt, og håper jeg en dag får se dem live.

Shrine Of New Generation Slaves er gruppas femte studioalbum. Der deres tre første plater musikalsk og tematisk hang sammen, er denne som den forrige plata mer frittstående. De har musikalsk utviklet seg videre, uten å miste det jeg liker dem så godt for: Stemningen, følelsene og en utmerket sans for gode melodier. Personlig har jeg laget en egen sjanger jeg plasserer bandet inn i: «Kosemetal». Dette er stemningsfull musikk som er behagelig, på grensen til hypnotisk av og til, men som samtidig kan framvise metalmusikkens skarpe kanter ved behov.

Her er et flott eksempel:

airbagSå tilbake til Norge, og Airbag. Et band som jeg ser noen kaller post-rock, selv om jeg ikke er helt enig. Åkke som, der Pink Floyd har inspiert Riverside sin musikk er sammenligningen her mer åpenbar. Ja om jeg har forstått det rett så startet Airbag som et Pink Floyd tributeband eller noe sånt. Deres andre og foreløpig siste plate All Rights Removed er da også preget av lange gitarpartier og masse godstemning, men jeg driter egentlig litt i hva de er påvirket av. Plata er utrolig vakker og behagelig, og er spilt ofte hos meg i det siste.

Til slutt går vi sørover i Europa, til Italia!

mascheraItalia lager ikke bare utmerket mat og vin, men italiensk progrock var et eget begrep på 70-tallet. Svært mye av det har jeg stor sans for, og Le Orme er for eksempel et band jeg syns gav ut et par knallskiver på begynnelsen av det tiåret. Blant annet mesterverket Felona e Sonora, som noen forståsegpåere mener var et av tiårets aller beste progrockutgivelser – uansett land. At plata handler om to planeter som …eh, forelsker seg i hverandre får så være. (Nå skal vi ikke glemme at folk på tidlig syttitall kunne ha et høyt forbruk av diverse kjemiske substanser…)

Nåvel. Det adskillig nyere bandet La Maschera Di Cera (som jeg egentlig vet ingenting om) syntes tydeligvis også at denne plata var knall, for de bestemte seg førti år senere for å utgi en slags oppfølger, som kom i år.

Plata finnes i både en engelskspråklig og en italiensk versjon. Jeg hørte først den engelske versjonen som heter The Gates of Tomorrow. Jeg trengte bare å høre noen minutter inn i førstelåta før jeg var fullstendig henrykt til et eller annet lykkelig sted i kosmos. Så gikk jeg over til den italienske, kalt Le Porte Del Domani. Og jeg må si, den er mye bedre. Italiensk fungerer fantastisk til denne musikken!

Referansene til Le Ormes mesterverk er åpenbare. Samtidig tar de musikken videre, og har laget et album som jeg enda ikke er lei til tross for at jeg har hørt den særdeles mange ganger. For den ultimate opplevelsen bør man høre platene etter hverandre, der man nyter Le Ormes plate først.

Viva Italia!

Nå må jeg jobbe videre…