Som den observante person du er har du selvsagt lagt merke til at det ikke har vært noen «nye» striper lagt ut her sist uke. Det har sin naturlige forklaring. Forrige lørdag dro nemlig jeg, Frøken Dyd, min Rédacteur og min Übersjef til New York for å utforske Det store eplet og dets beboere og fasiliteter.

Og for å være ærlig: Å oppdatere nettsidene mine var ikke høyt prioritert de dagene…

Nå skal jeg ikke foregripe beskrivelsen av oppholdet for mye. En mer «utførlig» rapport vil nemlig bli tegnet til Kollektivet nummer 6. Men litt bilder og lett oppvarming er på sin plass her og nå.

Avreisen var altså forrige lørdag formiddag, og etter rundt 8 timer inneklemt i et trangt flysete landet vi ca klokken 13.30 på Newark. Deretter bar det inn til Manhattan, der vi inkvarterte oss i 32. etasje på Hilton New York. Et staselig hotell med god utsikt til gatene nedenfor.

Hopp! Hopp! Nei, nei! Det er jo glass foran!

Jeg er glad i øl. Men godt øl. Ikke skvip, som jeg alltid har hørt amerikanske Budweiser er. Derfor har dette amerikanske ølet aldri fristet meg. Allikevel, når vi nå var i USA så var det selvsagt helt kurant straks vi var inne på rommet å undersøke minibarens innhold av dette amerikanske boblevann, og sprette en boks. Frøken Dyd måtte selvsagt forevige dette legendariske øyeblikket når Lien drikker Budweiser i USA!

Nei, dette er ikke reklame! "Bud'en" smakte som jeg forventet: Bloody close to water!

Etter å ha konstatert mine antakelser om dette amerikanske nytelsesmiddel, var det på tide å stelle seg litt og komme seg ut for å utforske hotellets nærområder.

Byens aller første serverdighet lå rett utenfor hotellet inngang, og måtte selvsagt prøves ut.

Hotellet lå sånn omtrent midt på Manhattan, og var et perfekt utgangspunkt for våre utflukter. Målet var å ta byen på pulsen, oppleve The American way of Life, og smake på det meste vi kom over som det gikk an å smake på. Vel, det ble kanskje litt svulstig. Vi ville se oss om, spise og drikke og ha det gøy! Og ikke minst oppleve alle byens kontraster.

Nei, tror ikke han gateselgeren hadde på seg D&G-klær.

Visuell overflow uansett hvor man retter kameraet. Her tatt fra Little Italy.

Det var selvsagt også viktig å få med seg kjente landemerker. I alle fall så mange vi rakk over. En av dem jeg oppdaget var denne:

Black Sabbaths "Neon Knights" begynte av en eller annen grunn å surre i hodet mitt.

Radio City Music Hall fra begynnelsen av 1930-tallet er legendarisk, og så vidt jeg vet fremdeles USA’s største innendørsteater. Nå fikk jeg ikke se stedet innenfra, men bare det å stå utenfor var egentlig veldig okay det også.

Av andre ting vi fikk med oss i denne sansesprengende storbyen var selvsagt lysinfernoet på Times Square om kvelden.

Übersjefen, Frøken Dyd, og min Rédacteur nyter utsikten mot fotografen, og resten av Times Square.

En tur i parken fikk vi jaggu også. Og da snakker jeg selvsagt om Central Park, en gedigen grønn lunge midt imellom skyskraperne, og som er en helt spesiell opplevelse. Jeg mener, her var vi i en diger og ekstremt pulserende storby, og så opplvever vi fuglekvitter, sjelero og full vårsprett blant halvtamme ekorn, hestekjerrer og svette New Yorkere som trimmet seg igjennom grøntområdene i tettsittende og ikke fult så tettsittende antrekk. Ganske spesielt, og for første gang forstod jeg den enorme betydningen denne parken har for folk i denne byen.

Parken midt i storbyen der storbyen bokstavelig talt forsvinner i bakgrunnen.

Empire State Building var vel verdt køene (som heldigvis ikke var stå store) og den kraftige vinden den dagen som gjorde at vi følte at vi var ombord i en båt i uvær. For det er høyt, og man får god utsikt i alle retninger over storbyen.

Et litt nervøst smil presset seg fram i det jeg lente meg bakover mot gitteret som skilte meg fra fritt fall i alt for mange meter, og hevet kameraet for å forevige min overvinnelse av høydeskrekken som nådeløst snek seg opp ryggmargen.

På vei inn i bygningen blir man litt hensatt til filmen Metropolis av Fritz Lang...

Det er ellers ikke mulig å besøke New York uten å ta en tur ut til Frihetsgudinnen på Liberty Island. Dama står der majestetisk og flott, etter sigende formet i norsk kobber fra Karmøy (selv om dette er litt omstridt), stirrende utover havet mot øst og Den gamle verden. Som et symbol på en i utgangspunktet veldig god tanke som amerikanske myndigheter kanskje ikke helt har klart å leve opp til i dag. For å si det diplomatisk. Men en flott opplevelse var det selvsagt.

Frihet for alle, roper hun. Men kvinnene ble selvsagt ikke invitert til åpningen i 1886...

I køen for å komme oss ut til Liberty Island ble vi underholdt av denne rastaen, som - da han hørte vi var fra Norge - framførte en ubetalelig versjon av "Ja vi elsker" på steel drum..

Jeg hadde en genial plan om å snuble i en stein, få et skrubbsår, og så saksøke dem for millioner av dollar. Men damnit! De tenkte tanken først, og garderte seg!

En tur til naboøya Ellis Island for å oppleve immigrasjonsmuseet der var selvsagt også nødvendig. Lurer på om en av disse amerikakoffertene tilhørte en av mine forfedre som utvandret fra Sunnmøre engang i tiden.

Etter turen på Ellis Island var vi ganske slitne. Og hadde jeg måttet gjennomgå en mental test der og da er jeg redd utfallet ikke hadde blitt så overveldende (Men ikke så ille som etter at jeg hadde lidd meg igjennom noen timer på Macy’s da… Etter den opplevelsen kunne de like godt ha sperret meg inne og kastet nøkkelen i Hudson River!)

Immigrantene måtte sjekkes grundig før de fikk lov å komme til USA.

Det var selvsagt mye annet vi fikk med oss også, men felles for det hele var at en tur til Manhattan innebærer mye gåing! Vi kunne selvsagt ha tatt en yellow cab hver gang vi skulle et sted, noe vi da også gjorde endel. Men stort sett brukte vi beina, og fikk derfor se mer enn hva vi ville fått se igjennom et bilvindu.

Bakdelen med taxi er at man knapt rekker å ta bilde av kjente steder før det er forsent.

Fordelen med å gå er at det er så utrolig deilig å strekke seg ned på hotellsenga etterpå mens man zapper seg igjennom ørten amerikanske tv-kanaler.

Nå skal jeg ikke si så mye mer om turen. Dere skal som sagt få litt mer inngående rapport i Kollektivet-bladet nummer 6. Om den blir bedre eller verre enn denne tør jeg ikke si noe om nå. Men den kommer. Så stay tuned!

Freewheeling in New York.