I Kollektivet nummer 8 som kommer neste uke presenterer jeg i lederen noen minneverdige konsertopplevelser jeg har hatt de siste årene. Har vært på mange konserter, og noen har vært gøyere enn andre. Den foreløpig siste var da Mastodon spilte i Grieghallen i Bergen nå i juni.

Oppvarmerne var norske Kvelertak, et band jeg tidligere hadde hørt noen låter av uten å bli kjempeinteressert. Har sikkert noe med alderen min å gjøre har jeg tenkt. Jeg mener, jeg er jo en oldis født før Amerikanernes månelanding, og selv om jeg alltids kan skylde på midtlivskrisa for mine påfunn har jeg vel følt at «Joda, gøy nok det der. Men heisann, nå spilles Pink Floyd på Radio Norge!»

Så jeg og Frk. Dyd møtte opp med en halvliter hver for å se om disse stavangergutta hadde noe å fare med på scena. Frk. Dyd hadde på forhånd fått rapport fra ei venninne som hadde opplevd dem live om at dette ville bli bra, men allikevel. Gammel og treig som jeg er lar jeg meg ikke alle ganger overbevise av ungdommelig begeistring.

Men så feil jeg tok!

Bandet spelte flettene av meg. Det vil si, jeg har jo ikke fletter, men dere skjønner hva jeg mener. Det var svett, rått og utrolig energisk. Akkurat den nesestyveren jeg trengte. Grieghallen var enda ikke fylt opp, så vi fikk plass ganske rett foran scena. Dermed fikk vi energien rett i fleisen, og – for seint oppdaget vi – havnet vi midt oppi en liten moshpit som utviklet seg. Heldigvis klarte vi å bevege oss bort derfra uten spilt neseblod eller andre kilevinker. Men gøy var det.

Svette, øre og fornøyde kunne vi i pausen fastslå at dette var et band vi gjerne opplever live en gang til.

Så kom rosinen i pølsa. Amerikanske Mastodon entret scenen og blåste i gang med «Iron Tusk» og et sett veldig preget av materiale fra de tre første platene. Men det gjorde ikke meg noe. Selv om den fantastiske plata Crack The Skye var den første jeg hørte av dem, har jeg hatt veldig stor glede av de tidligere platene deres etterpå, især plata Leviathan.

Denne gangen var salen temmelig stappfull, og vi fikk ikke plass rett foran scena igjen. Isteden ble vi stående litt utpå venstre flanke, uten at det ødela opplevelsen på noe vis. Stemningen var upåklagelig, musikken blåste oss nesten bort fra gulvet, ørene blødde i lykke, og det var rett og slett bare å la seg rive med.

Etterpå dro vi på utestedet Garage, der det viste seg at både Kvelertak og Mastodon også dro. Jeg ble ble på et tidspunkt stående utenfor og røyke sammen med gitarist Brent Hinds. Vi snakket om alt fra gresk mat, norsk natur og den neste plata deres, The Hunter, som kommer senere i år. Litt etterpå kom Frk. Dyd også, og vi fikk en fyr som stod der til å ta bilde av oss tre med mobilen hennes. Desverre hadde ikke mobilkameraet blitz, så det ble mislykket og ikke noe å slå i bordet med. Men stemninga var god og kvelden fortsatte til vi glade og fornøyde kom oss hjem utpå natta en gang.

For ikke så lenge siden så vi filmen Lemmy – som jeg forøvrig varmt anbefaler alle som liker rock generelt. Og dermed burde det ikke være en stor hemmelighet hva den neste konserten jeg har lyst å oppleve vil bli…