Jeg regner med at dere som besøker denne siden har skaffet dere siste nummer av bladet? Ikke? What??

Nuvel…

Forsiden innrømmer jeg er basert på en idé stjålet fra noen striper med Else i Pondus som jeg syntes var veldig morsomme. Som en leser påpekte i et innlegg på Facebook nylig er det visse likhetstrekk mellom Gry og Else når det gjelder deres vektproblemer. Nå skal jeg ikke si dette er helt tilfeldig, fordi vi kan jo trekke linjene videre bakover til for eksempel Sjanten i serien Billy, og hans forhold til egen vekt. Dette med like ideer, poenger og slikt mellom stripeserier er ganske vanlig faktisk, og det er muligens ikke til å unngå siden vi alle opererer med figurer med til dels veldig stereotypiske trekk, og med ofte sammenfallende situasjoner og slikt. Muligens derfor jeg faktisk ikke leser så mange stripeserier selv lenger, rett og slett fordi jeg er redd for å kopiere andres ideer. For det har jeg selvsagt gjort, både bevisst og ubevisst.

Bladet har ellers ikke så mange nye Kollektivet-striper som jeg selv helst skulle ønske. Idealet er 24 nye striper i hvert nummer, mens det denne gangen bare er 14. I perioder der arbeidet kan overvelde en stakkar, og der andre oppdrag, familie, barn og sånne trivialiteter er forstyrrende element må jeg desverre noen ganger nøye meg med å levere færre striper.

For dere lesere betyr det i såfall mer av biseriene. Noe noen syns er helt ok, mens andre ikke liker. De ulike oppfatningene må man vel bare leve med, men faktum er i alle fall at hverken jeg eller andre stripetegnere klarer å fylle et helt blad alene. Til det strekker døgnet desverre ikke til. Eller livet for den del. Vi skal tross alt ha tid til andre ting også – som de overnevnte trivialitetene, for eksempel.

Personlig liker jeg biserier i serieblad. Så lenge de er bra. Nå er jeg rimelig fornøyd med de seriene som går i Kollektivet. Et av de siste tilskuddene er den svenske serien Katten Nils, som jeg til å begynne med var litt avventende til. Men nå syns jeg den er morsom. Håper dere andre også liker den. Et annet bidrag i bladet, som jeg har blitt en stor fan av, er også svensk. Facit er nemlig veldig… annerledes, av mangel på bedre ord. Anbefales!

Forøvrig er jeg veldig lei meg for at to andre nordiske favoritter for meg ikke er med, siden de henholdsvis har sitt eget blad, og går som biserie i bladet M. Jeg snakker selvsagt om Arne And og Wulffmorgenthaler, begge arbeider av høy klasse og som jeg bøyer meg i støvet for. Møtte forresten Arnes skaper Charlie Christensen på Raptus i Bergen nå i september. Han var en svært hyggelig fyr – og egentlig veldig annerledes enn anda han tegner. Men sånn er det vel. Arbeidet vi gjør reflekterer ikke alle ganger hvem vi egentlig er. Heldigvis.

Er det noen andre serier dere kunne tenke dere i Kollektivet, så nøl ikke med å si ifra!