lienjobber

Mandag den 6.januar i år deaktiverte jeg Facebookprofilen min.

Det var en avgjørelse jeg har tenkt på ei god stund egentlig. Jeg har ikke noen agenda med det. Jeg gjorde det ikke fordi jeg ikke lenger liker Facebook (haha, du tok’an?), fordi jeg har noe imot Facebooks design, funksjonalitet, eller noe liknende. Eller fordi jeg ikke liker Zuckerberg.

Jeg gjorde det ikke engang på grunn av problemstillingene rundt personvernet på Facebook, selv om akkurat den saken hadde fortjent en egen bloggpost. Men det får jeg ta en annen gang. Om jeg gidder.

Jeg gjorde det rett og slett fordi jeg var blitt lei.

Faktum er at jeg som så mange andre har brukt alt for mye tid der. Hvor mange timer i løpet av de siste 6-7 årene tør jeg ikke tenke på en gang. Og da snakker jeg ikke om tiden jeg har brukt til å kommunisere med dere lesere, på å oppdatere meg på hendelser, arrangementer eller følge oppdateringene på sider jeg har likt fordi de tilhører en artist eller noe annet jeg setter pris på. Alt det har vært nyttig, morsomt og hyggelig.

Det samme har det vært å delta i flere av gruppene jeg har vært medlem i. Både åpne og lukkede. I alle fall stort sett.

Men jeg ble altså lei. Lei av all informasjonen. Lei av alle sitatene, bildene, selfiene, middagstalerknene, facebooklykken, glansbildene, kryptiske statuser, klager, konflikter, spillforespørsler og alt det andre Facebook flommer over av. Og på et tidspunkt måtte jeg spørre meg selv: Hvorfor i huleste leser jeg dette??

Jada jeg vet man kan konfigurere feeden sinn sånn at man ikke får alt dette opp. Men med i underkant av 1000 «venner» kom jeg til et punkt der jeg ikke orket. Jeg mistet oversikten. Jeg orket ikke tryke «like» på alt jeg likte. Og jeg følte meg som en hykler hver gang jeg likte ting jeg ikke likte, men som jeg likte av ren høflighet. Og jeg merket en tiltagende kjedsomhet og likegyldighet sige inn over meg av all informasjonen som fløt.

Jeg var som en junkie som var helt avhengig, men som allikevel hatet sin avhengighet.

Men nå skal jeg ikke kjede dere med disse tingene. Alle har sine grunner for å være der eller velge å ikke være der. Og alle grunnene er sikkert like gode. Syns du jeg er en sutrende dust er det helt ok. Syns du Facebook er flott eller fantastisk eller nyttig, be my guest.

Så hva nå?

Her sitter jeg. I noe som de første ukene fortonte seg som et vaakuum. Hva skjer? liksom.

For det er ikke å komme bort ifra at jeg har blitt kjent med svært mange hyggelige mennesker gjennom Facebook. Mennesker som jeg innrømmer jeg savner å ha daglig kontakt med blant annet via ulike grupper. Mange har jeg også møtt ute i den virkelige verden.

Men jeg måtte ta et valg.

Istedet for å hele tiden sjekke hva som skjer blant «vennene» mine (ja jeg skriver venner i parantes fordi jeg kjente jo bare en brøkdel personlig) har jeg faktisk fått gjort masse disse ukene. Jeg har jobbet masse. Skrevet masse. Tegnet masse. Tilbragt mer tid med barna. Rydda huset.

Og jeg har prøvd å fylle tomrommet jeg har kjent på.

For ja, jeg innrømmer det. Jeg fikk abstinenser. Facebook er utrolig avhengighetsskapende. Jeg savnet Facebook allerede etter noen dager. Jeg syntes jo Facebook var veldig morsomt til tider. Pokker, hva hadde jeg gjort?!?

Det er ikke rart at det finnes mange vitser om folk som forlater Facebook, bare for å komme tilbake noen dager eller timer senere.

20120618-220552

Kanskje det er med Facebook som med knark, tobakk, sjokolade og kaffe, at abstinensene sitter lenge i kroppen før de forsvinner? Jeg har i alle fall en mistanke om det. For fortsatt, etter tre uker, kjenner jeg litt på suget. Lurer av og til på hva som skjer. Kjæresten min er fortsatt der, og jeg griper meg i å spørre om siste nytt fra felles venner. Men jeg merker at behovet blir mindre og mindre. Jeg lever mitt eget liv. Gjør ting. Er med i andre forum og nettsamfunn. Jeg er liksom ikke helt i det digitale tomrom, om noen skulle tro det.

Om jeg sprekker vet jeg i skrivende stund ikke. Og da lover jeg å være den som ler først. Helt sant!

Men akkurat nå har jeg det egentlig helt fint med å ikke ane hva alle dere som fortsatt er på Facebook liker, deler og snakker om. I dag skal jeg skrive seriemanus. Til og med ligge på forskudd og jobbe med ideer til det neste juleheftet. Det har ikke skjedd så tidlig før.

Og i kveld skal jeg, som de andre kveldene disse ukene, drite i hva som skjer i den digitale verden, og heller se en tv-serie, lese en bok eller høre på noe ny musikk. Og om jeg liker det vil ikke Facebook ane noe som helst om det.

leaving-fb

(Ja, jeg ser ironien i at du kan «Like» dette på nettopp Facebook…. Og ja, Kollektivets Facebooksde går som normalt. Bare sånn at du ikke får fullstendig panikk. Eller…)