En av de første stripeseriene som virkelig fanget min oppmerksomhet var Rødøye (Redeye) av Gordon Bess. Jeg leste serien i bladet Billy fra jeg begynte å kjøpe det på begynnelsen av 80-tallet en gang, og startet alltid med den serien før jeg gikk videre til bladets øvrige innhold.

Gordon Bess startet serien i 1967 og tegnet den til han ble alvorlig syk i 1988. Da overtok Bill Yates (manus) og Mel Casson (tegninger) serien med forferdelig resultat. Resultate ble om mulig enda verre da også Yates måtte gi seg og Casson overtok hele greia i 1999 og laget den fram til han selv gikk i penalet i 2008. Jeg skal ikke dvele med de triste greiene der for faktum er at Gordon Bess sin versjon av Rødøye til tider var både hysterisk morsom, og preget av et veldig godt håntverk og god forståelse for stripemediet.

Det var især timingen av humoren jeg likte, der han lar mye av det morsomme skje i leserens hode, og på den måten stoler på deres egen fantasi. Og så var det jo selvsagt det faktum at serien handlet om indianere, og indianere har jeg alltid likt. Både på skjerm og i ruter. Som så mange andre gutter hadde jeg våte drømmer om Månestråle i Sølvpilen, og i westernfilmer heiet jeg selvsagt alltid på indianere. Ja, jeg ville selv bli indianer når jeg ble stor!

Nå ble jeg jo ikke det. Serietegner er et helt ok alternativ syns jeg egentlig.

I hvor stor grad Rødøye som serie inspirerte meg til å lage egne serier husker jeg faktisk ikke i dag, for av en eller annen grunn var det serien Billy jeg først og fremst kopierte da jeg begynte å prøve med på stripemedier tidlig på ungdomsskolen, noe jeg kommer tilbake til ved en senere anledning her på bloggen. Men Rødøye må uansett hatt en stor innflytelse på min interesse for seriestriper, som jeg inntil ungdomsskolen egentlig aldri hadde brydd meg særlig om. For meg var det Donald Duck og min brors Tempo som gjaldt.

Uansett, jeg har fremdeles stor glede av å lese Gordon Bess sin gamle Rødøye, og finner stadig eksempler på timing og humor som jeg lar meg inspirere av.