Jeg har hatt mange store leseropplevelser når det gjelder tegneserier. En av de som kanskje tidligst gav meg den store opplevelsen var da jeg en gang på 80-tallet for første gang leste noen episoder av serien Simon fra Floden, av den franske serieskaperen Claude Auclair. Nå må noen arrestere meg om jeg tar feil, men jeg synes å huske at serien først kom på norsk enten i bladet Fantomet eller Agent X9. Uansett, Auclairs realistiske tegninger kombinert med en fasinerende og dystopisk historie om et post-apokalyptisk samfunn slapp ikke taket i meg, og da Semic forlag senere utga serien i ni album på norsk fikk jeg endelig lest hele verket i sammenheng.

Serien handler om et Europa etter en ikke definert katastrofe, der mennsker lever i lavteknologiske samfunn, og forsøker som best de kan å overleve, samt forsvare seg mot militariserte bystater som truer med død og ødeleggelse. Serien er svært poetisk, der teknologi framstilles som noe negativt og står i skarp kontrast til harmonien i naturen. Jeg hadde på en eller annen måte mistet de albumene jeg eide, men for noen år siden fikk jeg tak i dem igjen hos en brukthandler og var spent på om den «magiske» følelsen jeg hadde hatt fremdeles var der. Og joda. Godt planten i sofaen forsvant jeg til en annen verden en hel kveld.

Claude Auclair døde av kreft i 1990 bare 46 år gammel, men rakk å lage noen fantastiske serieverk som gjør at han for meg en en av de store franske serieskaperne. Etter kunststudier jobbet han som teatermaler før han på slutten av 60-tallet begynte å illustrere ulike science fiction-magasiner. I 1970 ble han oppfordret av  serieskaperne Jean Giraud (Moebius) og Philippe Druillet om å tegne for det legendariske seriebladet Pilote. Der jobbet han på ulike serier noen år før han begynte å tegne for Le journal de Tintin, hvor han i 1976 begynte på sitt hovedverk Simon fra Floden, som han både skrev og tegnet selv. Denne serien jobbet han med i to år inntil han i 1978 skiftet over til magasinet À Suivre. Her fullførte han Simon-eposet i perioden 1988-89 med hjelp av manusforfatteren Alain Riondet, men tegnet også to andre store verk jeg har lest. Det ene ble skrevet av François Migeat og utgitt på norsk i 1986 under tittelen Flammetreets blod. Det andre store verket var Bran Ruz.

Bran Ruz gikk som føljetong i À Suivre fra 1979 til 1981, og ble utgitt i bokform på norsk i 1986 av Cappelen. Etter manus av Alain Deschamps fortelles det her en fantastisk bretonsk legende om unggutten Bran Ruz som på 300-tallet blir sentral i et opprør mot den kristne kongen Gradlon. I likhet med Simon fra Floden fasinerte serien meg sterkt både på grunn av historien i seg selv, men ikke minst på grunn av de fantastiske sort/hvitt-tegningene der Auclair virkelig er på høyden av sine ferdigheter som kunstner. Hver rute er en studie i realistiske tegnekunst, og til sammen skaper dette en magisk historie som i alle fall naglet meg fast til stolen noen timer. Serien er full av dramatikk, men er samtidig tegnet og fortalt i en neddempet og rolig stil som nok krever litt av leseren.

Alle de store serieverkene til Auclair jeg har nevnt her er preget av en humanistisk tankegang der mennesket står i sentrum, og kamp for frihet fra undertrykkelse er helt sentral. De er også preget av en visuell poesi, til tider svært filmatisk i sine virkemidler, som gir meg som leser en følelse av ro, innlevelse og stemning jeg ikke finner hos andre tegnere.

Med andre ord, dette er en serieskaper du bør prøve å få med deg.