Neida, jeg har ikke satt meg i gjeld hos familier med bakgrunn fra Sicilia eller Beograd. Men fristen for materiale til Kollektivet #6 passerte med et WHOOSHPONK for ei uke siden, og jeg må i løpet av noen dager hoste opp resten av det som mangler for at bladet skal bli like bra som alle andre utgaver. I all beskjedenhet selvsagt. Redaktørpisken er derimot svingt, og jeg bøyer meg i takknemlighet over tegnebordet denne helga over å ha verdens beste jobb. Ja, faktisk.

(Og nei, hold your horses! Dette med pisk og takknemlighet var IKKE en Freudian slip!)

Musikk til arbeidet er viktig. Det vil si, jeg hører ikke på musikk når jeg skriver manus. Jeg gjorde det før, men fant ut at det funket ikke. Hjernen min klarer ikke å være kreativ når jeg hører på andres kreative verk. Jeg er ingen multitasker på det området altså.

Men når manusene nå ligger her og venter, så er det tid å finne fram blåblyant, viskelær, papir og tusj, sette på musikk som får meg i gang, og go to work!

Oppvarming er for pyser, så jeg gjør alt klart, og setter på for eksempel Absinth med Red Circuit. Okay, den begynner rolig, men tyskerne trøkker snart til i en fet gladsak som får fart på blyanten.

Rutene og hjelpelinjer for tekst tegnes opp ved hjelp av linjalen, og lukten av nytrukket kaffe fyller huset. Tid for å hente sin første kopp. Det kommer til å bli mange, men i følge denne reklameartikkelen snakker vi om helsebringende greier som gir meg et langt og sunt liv.

Nå har jeg aldri smakt absint, men låta er så fet at jeg får lyst på mer av det litt sterke. Så mens jeg begynner å tegne innholdet i rutene, fyrer jeg opp godsaker som for eksempel Venom med gode gamle Shadow Gallery, den glimrende Rush-coveren Overture/Temples of Syrnx av Benedictum (ja, dette bandet med hun dama med masse testosteron i stemmen og kun der…), mer tysk med Frequency av Vanden Plas, eller liknende. Såklart, det er mye progressive greier her, og det kan jo hende jeg ikke er i humør til det. Det kan hende jeg rett og slett bare vil ha rett fram fete riff. Da duger alt fra AC/DC’ish råkkenråll som Dirt Bound med Bona Fide, Black Sabbath’ishe White Magic fra svenskekongene Mustasch, eller liknende.

Vel, før eller senere er jeg jo ferdig å tegne, og det er tid for tusjinga. Tro det eller ei (okay, du tror meg) men jeg liker selve tegninga bedre enn tusjinga. Har jobbet med både pensel og pennesplitt, men Kollektivet tegner jeg primært med penseltusj og vanlige tusjpenner.

Etter ei stund med progmetall og/eller hardrock, får jeg lyst på litt variasjon. Tid for å gire litt ned med andre ord. Men ikke for mye. Skal jo ikke sovne heller (noe det sjelden er fare for etter noen kanner kaffe). Har oppdaget at tusjen flyter godt sammen med ting som hypnotiske Terminal av O.S.I.,  minst like hypnotiske Oakum av instrumentale Ozric Tentacles eller fantastiske The Beginning And The End av geniale ISIS.

Blir det veldig seint (noe det ofte blir) og jeg enten fortsatt tegner, eller har begynt å scanne og fargelegge, kan det være på tide å sette på en av mine store favoritter, nemlig Opeth. Her er det mye snadder å velge mellom. For eksempel låter som nesten alltid gir meg gåsehud: Blackwater Park, Reverie/Harlequin Forest, eller for ikke å snakke om Deliverance. Ah, godlyd!

(Opeth er forøvrig et band jeg skal komme nærmere tilbake til om ikke lenge.)

Og sånn går nu dagan, det vil si helga. Mye jobbing og mye musikk.

Når jeg er ferdig, og jeg har trykket på «Enter» og sendt avsted filene til serveren hos forlaget, kan jeg lene meg tilbake. Er det fremdeles helg kan jeg være vill og gærn og sprette en øl. Har vi kommet til mandagsmorran, dropper jeg det. Uansett, jeg liker å roe ting litt ned helt til slutt. Da kan for eksempel Placebos deilige cover av Running Up That Hill være sjelekos. Eller The Hazard Of Love: The Drowned av The Decemberists. Deilige saker det også.

Nei, nå kaller fredagspizza’n før kveldens jobbing setter inn.

God helg!