deadlineHo-oy! Er fremdeles ganske sliten etter forrige ukes intense arbeid med juleheftet kjenner jeg, og merker det er litt tungt å ha samme trøkket selv som det er under ei uke til blad nummer 11 skal være ferdig. Nå som barna endelig er i seng er overskuddet til å sette seg ned foran tegnebordet ikke så helt lett å oppdrive. Fristelsen til å fiske fram en stor posjon iskrem, og synke ned foran tv-skjermen inne i stua er overhengende.

Men nå sitter jeg her da, ved det gamle arbeidsbordet mitt. Som en del av mine faste rutiner før en ny arbeidskveld er det å bla meg igjennom spillelistene mine på Spotify alltid viktig. Har kommet over masse ny bra musikk i det siste, men i kveld føler jeg egentlig ikke for å høre på noe av det.

Noen ganger vil jeg høre gamle sanger om igjen. Jeg vil høre noe som jeg har hørt tusen ganger før, og som setter meg i den rette ro og stemning jeg føler jeg trenger.

Da ble mitt første valg Genesis‘ klassiske album Selling England By The Pound fra 1973. Når Peter Gabriels stemme lirker seg ut av høyttalerne i det velkjente åpningssporet «Dancing With The Moonlit Knight», kjenner jeg roen senke seg over sjelen:

«Can you tell me where my country lies? 
Said the unifaun to his true loves eyes.
It lies with me! cried the queen of maybe
– for her merchandise, he traded in his prize.

Paper late! cried a voice in the crowd.
Old man dies! the note he left was signed old father thames
– it seems he’s drowned;
Selling England by the pound.»

Nå er jeg klar.

Må bare ha en kopp kaffe til først.