Sånn her på starten av en ny arbeidsdag vil jeg dele med dere noen gamle album som har betydd mye for meg. Både som soundtrack for mitt ungdomsliv, og som lykkelige gjenhør nå som jeg kanskje ikke er så veldig ung lenger. Her er en liten omtale av hver av dem, i tilfeldig rekkefølge:

Supertramp: Crisis? What Crisis? (1975)
Et mesterverk av et progressivt poprock-album. Supertramp ble megastore med «Breakfast in America» i 1979, men før de laget den plata kom de med noen fenomenale utgivelser som etter min mening er noe av de mest ultimate innen popmusikk. «Crisis»-plata har av og til kommet litt i skyggen av andre store plater, som forgjengeren «Crime of the Century» og ikke minst «Even In the Quietest Moments» (du vet, den med sangen «Give a little bit«..). Det som er litt spesielt med Crisis er at den er så helhetlig. Det er egentlig ingen åpenbare singelhiter her. Tvert imot, de ulike låtene flettes inn i hverandre og bygger opp under hverandre på en tilnærmet perfekt måte. Poppete progrock lages ikke bedre enn dette. Kanskje derfor plata av noen ble betraktet som den beste musikkutgivelsen i 1975. Det er vakkert. Det er vart. Det er genialt. Det er Supertramp.

Y&T: Black Tiger (1982)
På ungdomsskolen var jeg litt stolt av å digge Y&T, et band ikke så mange hadde hørt om. De fleste andre i klassen digga Kiss eller AC/DC eller et annet mer kjent band. Vi snakker om klassisk heavy metal, med masse fluffy hår, åletrange bukser, bred beinføring og party all night long. Black Tiger er etter min mening bandets aller beste skive, og full av udødelige partylåter som «My way or the highway«, «Hell or high water» og tittellåta «Black tiger«. Dette er heavy metal som man drikker øl til og blir glad av å høre på. Og som har noen udødelig sangtekster, som denne fra låta «Barroom boogie»:

Woke up next morning with a trashcan head
When I looked to my left, oh no,
I wished I was dead
There’s Frankenstein’s daughter
All curled up on me
I said «I gotta go home,
It’s an emergency»
She said «But you are home»

AC/DC: Back in Black (1980)
Alle med interesse for rock har selvsagt hørt denne plata. Men for de som ikke kjenner den, så er dette en av de beste hardrockplatene som noen sinne er utgitt, og faktisk et av de fem mestselgende plater over hode. Da bandets gamle vokalist Bon Scott drakk seg ihjel vinteren 1980, vurderte resten av bandet å legge ned. Men produksjonen av denne nye plata var allerede begynt, og de bestemte seg for å hyre vokalisten Brian Johnson som erstatter. Plateprosjektet ble gjennomarbeidet fra begynnelsen av med den nye vokalisten, og resultatet ble en av de mest kompromissløse musikalske ballespark som er laget. Brian Johnson høres ut som om han har forstoppelse og en overdose viagra samtidig, og skriker tekster preget av en fandenivoldskhet og primal machokultur uten sidestykke. Dette er plata jeg blåser lufta rein med når jeg skal vaske huset, ta den store oppvasken, eller når jeg bare skal slå opp alle vinduer, markere revir ovenfor naboene og være verdens luftgitarkonge. Og ja, her er en moderne musikkvideo til partylåta Shoot to Thrill!

Genesis: Selling England by the Pound (1973)
Et av de tidlige Genesisplatene, som noen mener markerer gruppas kreative og musikalske høydepunkt. I alle fall snakker vi om en av de store klassikerne på 70-tallet her. Med Peter Gabriels karakteristiske stemme begis vi ut på en erkebritisk reise gjennom politikk og samfunnskritikk, og en musikalsk reise som spinner fra den utypiske, nydelige og enkle «More fool me» (som var Phil Collins første forsøk som vokalist), til det som vel er det arketypiske eksempelet på symfonisk prog på sitt beste, «Firth of fifth». Denne låta står som et monument over bandmedlemmenes musikalske kvaliteter. Fra Tony Banks pianoåpning til Stephen Hacketts legendariske og overjordiske gitarsolo, som har dannet skole for alle som i ettertid prøver å tyne elgitarien sin for de såreste og vakreste toner du kan tenke deg. Et mesterverk!

En ny omgang gamle sanger om igjen kommer plutselig en annen dag. Nå kaller tegnebordet igjen. Skal bare sette på noe anna bra musikk på anlegget her først. For eksempel Pallas. (Spotifylink)