Musikkstreaming åpner for mange muligheter til å utforske ny musikk og bli kjent med nye artister. Både gode og …mindre gode.

For la oss bare si det med det samme: Verden er full av drittmusikk!

Jeg er glad i mange typer musikk, men noen ganger sier det bare stopp. Fullstendig. Absolutt. Og især når vi kommer til panfløyter!

For meg representerer musikkutgivelser med dette djevelens instrument det fullstendig kreative og intellektuelle kollaps. Og jeg snakker ikke bare om at det er musikk jeg tilfeldigvis ikke liker. For smaken er jo som baken, den er delt. Men for noen stinker den tydeligvis som baken også, og da er resultatet at det produseres ting som jeg skammer meg over eksisterer der ute. For ikke å snakke om at det er folk som faktisk liker dette.

For moro skyld (okay, det var egentlig ikke moro, men heller en lidelse) prøvde jeg å finne endel skrekkeksempler på Spotify å presentere for dere. I tilfeldig rekkefølge, siden jeg rett og slett ikke orker å rangere dette rælet.

Never Mind The Pan Pipes: Indie Pan Pipe Hits

Er dette en spøk? Om ikke er det i beste fall til tider litt ufrivillig morsomt. Men bare bittelitt. I et forsøk på å høre endel av disse låtene finner jeg meg selv liggende i et hjørne av rommet i fosterstilling mens jeg suger på tærne mine. Hør på deres versjon av Seven Nation Army, så skjønner du hva jeg snakker om.

Pan Pipes: Close to You

Med et cover som lover heite timer i sengehalmen sammen med en überhunk/babe (alt etter hva som foretrekkes) dersom man setter på denne musikken, legges lista høyt. Svært høyt. Men prøv å sette på for eksempel åpningslåta Drive i det du strør roseblader på senga, og jeg kan love at i alle fall for min del hadde sneglen krøpet inn i sneglehuset og blitt der for godt den kvelden.

Pan Pipe Players: Pan Pipe Dreams

Zzzznork…. Vel, denne plata lover på en måte det den holder. Du faller i søvn. Og man får grusomme drømmer. Om panfløyter. Sløye panfløyter som sniker seg rundt deg, holder deg fast og klemmer til så du ikke får puste – før du våkner opp med et gisp og takker din Skaper for at det nettopp bare var en drøm. Hør låta I’m Not In Love, men husk å sette på vekkerklokka først. Om du da ikke våkner av deg selv på grunn av de nevnte drømmene…

The Royal Pan Pipes Orcestra: Pan Pipes Vol.2

Å herreminhattogmetusalem! Dette er så grusomt at det er vanskelig å finne ord. Med ordet «Royal» i navnet trodde jeg et sekund at det var en viss …kvalitet (Shit! Skyt meg! Jeg brukte k-ordet i panfløytesammenheng!!) over dette. Men dette er bare vondt! Like vondt som Elton John må ha hatt det dersom han noensinne fikk høre Rocket Man bli så fullstendig voldtatt (pan intended) av panfløyter som her.

Marc Ross: Instrumental Flauta

Må innrømme at her har vi en panfløytist med baller, som tør stå med eget navn på coveret og ikke bare dekke seg bak et eller annet døvt navn med ordet Pan Pipes i seg. Men der stopper min beundring. Dette er som å høre på ei ku tygge drøv, bare mye mindre underholdende. Jeg fatter og begriper ikke at teknikerne i studioet som tok opp dette ikke begikk kollektiv seppuku i ren kjedsomhet  før innspillingen var ferdig. Eller i ren fortvilelse over massakren av ei i utgangspunktet fin låt som Bridge Over Troubled Water.

Subsonica Orcestra: Song of Ocarina

Som med plata over skal disse ha litt cred for at navnevalget er en smule mer originalt enn pan pipes eller pan flutes… Og der stopper det for min del også. Fullstendig. Bolero er jo ei litt stilig låt, ikke minst gjort kjent i den berømte sengescenen med Dudley Moore og Bo Derek i filmen «10«. Her snakker vi imidlertid om en musikalsk forbrytelse som varer i 4 minutter og 11 sekunder, og som omkranses av andre og like store forbrytelser på hele plata. Dersom noen faktisk har kjøpt dette burde de kontakte NATO og be dem forsforbombe de som spile den inn, for i alle fall få litt valuta for pengene. Vi snakker altså om en forbrytelse mot selve musikken som kunstform her.

Jeg kunne ha fortsatt i det nesten uendelige. Men det er grenser for hvor mye sopp jeg vil la gro i ørene mine. Jeg merker at bare det å ha hørt litt på disse platene gir meg pusteproblemer og mangel på livsmot. For de av dere som har en stødigere lever enn meg kan dere fortsette å utforske dette på egen hånd.

Selv skal jeg nå sette på den nye plata til Opeth og la hjernen få våkne opp av den ufrivillige nær-døden-opplevelsen dette har vært. Mer om akkurat denne plata litt senere.