Da jeg surfet litt på nettet i en tegnepause her i dag kom jeg av en eller annen grunn til å tenke på kinoen jeg vokste opp med. I hjembyen min Mosjøen hadde vi i «gamle dager» en kino som visstnok hadde vært brukt som stall for tyskernes hester under krigen. Lokalet var trekkfullt, hadde så dårlig skråning i benkeradene at man måtte være minst 190 cm for å ikke se i bakhodet på personen foran seg, og hadde seter som var så harde og ukomfortable at alle antok de var fóret med halmen fra de tyske hestene..

Men dette var kinoen jeg vokste opp med innen den brant ned i 1984. Og her fikk jeg mange opplevelser som både inspirerte og utviklet sinnet til en guttunge med hyperaktiv fantasi. Jeg husker fremdeles da jeg så Star Wars på kinoen, og syklet hjem i høstmørket mens jeg skulte på stjernehimmelen over meg og lurte på hva som befant seg der oppe.

Men en av de tidligste filmene innen sf-sjangeren jeg kan huske derfra var Flash Gordon, i sort/hvitt. Jeg har forsøkt å søke litt, og funnet ut at det må ha vært en eller flere episoder av noen filmserier produsert på slutten av 30-tallet, med Buster Crabbe i hovedrollen. Jeg kan i dag ikke huske om det faktisk var episoder fra en av de tre seriene, eller om det var helaftensfilmen basert på serien fra 1936. De tre seriene som ble laget var Flash Gordon (1936), Flash Gordon’s Trip to Mars (1938), og Flash Gordon Conquers The Universe (1940). Her snakker vi om klassisk serial-film, forløperne til dagens tv-serier. Hver serie bestod av kanskje ti episoder eller mer med en cliffhanger i slutten av hver episode. Dermed måtte kinopublikumet komme regelmessig tilbake for å få med seg de neste avsnitt i serien. Det hele var en del av Hollywoods filmpakke på 30- og 40-tallet, der det å gå på kino i tillegg til hovedfilmen også innebar kanskje en b-film, en serie (som Flash Gordon), tegnefilm og filmavis, i tillegg til reklamen selvsagt. Noe helt annet enn det man får i dag med andre ord.

(For i dag får vi den samme «pakken» foran tv’en hjemme, noe som er en annen historie.)

Uansett, bildene av både Flash, Ming, og konfliktene på og rundt planeten Mongo sitter i minnet mitt fremdeles. Og viktigst av alt: Følelsen sitter der. Jeg var ikke gamle spretten da jeg så dette, men følelsen av å se romskip og andre planeter mens jeg satt der med godteposen i kinomørket gjorde inntrykk, og var utvilsomt med og forme interessen min for sjangeren.

Helt til slutt må jeg nevne at jeg faktisk aldri har sett filmen Flash Gordon som kom i 1980, med musikk av Queen. Ja jeg vet – det er nesten pinlig å si det. Filmen er jo en kultklassiker! Men det er enda ikke forsent.