Mens vi venter på zombieapokalypsen kan vi gjøre flere ting. Vi kan forberede oss ved å bygge eller kjøpe private festninger, kjøpe inn mat, våpen og utstyr, og skaffe informasjon om hvordan vi best kan overleve når støvet har lagt seg. Eller vi kan resignere og bruke tiden på en av mange spillefilmer eller tv-serier som handler om temaet (her er jeg veldig spent på World War Z, bygd på Max Brooks kritikerroste bok ved samme navn).

Eller vi kan innse at zombier er litt passé (jeg mener…halvråtne dauinger som spiser hjerner???), og heller konsentrere oss om et par andre utrivelige, eh, skapninger som populærkulturen har bragt oss: Varulver og vampyrer!

Jeg har i alle fall lest meg igjennom et par norske bøker utgitt på Humanist Forlag om temaet. Dette er ikke ordentlige anmeldelser av bøkene altså. Jeg er serieskaper, ikke litteraturviter eller folklorist. Men bøkene var såpass interessante at jeg tenkte jeg ville anbefale dem for de som vil grave litt dypere i materien (hah, nå var jeg jaggu morsom også gitt).

vampyrFørst ut er Arnfinn Pettersens bok «Vampyr! Blodsugende lik i litteratur og tradisjon», utgitt i 2009.

Forfatteren er, ved siden av å være redaktør for tidsskriftet Humanist, utdannet folklorist og selverklært vampyrolog. Og i denne boken tar han som tittelen sier for seg vampyrenes historie både i den europeiske tradisjonen, og ikke minst i ulike kulturelle uttrykk som litteratur og film.

250px-NosferatuShadowVampyrer på film er noe jeg har et ambivalent forhold til. Det kan være fra det som er veldig bra til det som er fryktelig dårlig. Av klassiske filmer må jeg selvsagt anbefale Nosferatu, den tyske ekspresjonistiske stumfilmklassikeren laget av F.W.Murnau. Jada, tysk ekspresjonisme i film er ganske sært for de fleste, men det er utrolig stilig, og er faktisk grunnlaget for all moderne skrekkfilm. Og vampyrer skal etter min mening være skrekk. Eller i beste fall humor. Ikke blodløs (ups, der gjorde jeg det igjen!) fjortisidioti.

De fleste tror nok at vampyrer i litteratur (og film) kommer fra Bram Stokers bok Dracula i 1897. Men som Pettersen viser stemmer ikke dette (heller ikke at Stokers skikkelse har noe særlig med den historiske Vlad Tepes å gjøre, selv om dette er en vanlig oppfatning). Vampyrer i litteraturen går lengre tilbake, og før Stoker finner vi vampyrskikkelser i både eventyr og annen litteratur. Sagn og legender i både Europa (kanskje spesielt i Øst-Europa) og andre deler av verden har rommet rikelig med blodsugende skikkelser. Litterært finner vi vampyrskikkelser i Tyskland helt tilbake til 1748, mens den moderne og kappekledte vampyren ble født i 1819 gjennom historien The Vampyre. Opprinnelig kreditert Lord Byron, men egentlig skrevet av John William Polidori.

Nå er jo moderne vampyrer på film blitt en sexy greie. Og det er forsåvidt helt greit det altså, så lenge det ikke overdrives. Også Stokers Dracula hadde sterke erotiske elementer (hangen til å gjøre vampyrerotikken om til, igjen, blodløs fjortisidioti er noe jeg imidlertid ikke liker). Men som Pettersen viser var legendenes og folketroens vampyrer i Europa langt fra sexy ungdommer eller elegante gentlemen. De var frastøtende og farlige spøkelser. De var sultne beist som først spiste opp sin egen kropp før de kom ut av graven og angrep de levende (som den nordtyske nachzehrer). Eller fillete oppblåste lik av fattige bønder i Øst-Europa som spredte epidemier eller terroriserer hjembygda, familie og venner ved å drikke av blodet deres etter først å ha klemt livet ut av dem.

Japp. Adskillg tøffere enn det som kidsa i dag setter pris på.

9788292622209I de fleste moderne historier om disse blodsugerne er varulvene deres største fiende og konkurrent. Og her kommer jeg inn på neste bok, nemlig Jan Ingar Thons «Varulver – Blodtørstige menneskedyr og hårete filmhelter», utgitt i 2006.

Denne boka syntes jeg var bedre enn den om vampyrer. Både fordi jeg syns Thon skriver bedre og mer oversiktlig, men også fordi varulvene – stakkars krek – liksom har forsvunnet litt i det moderne mediebildet, og med dette bringes ordentlig og historisk til verdighet igjen. Jojo, det finnes selvsagt forsøk på å gjøre moderne varulver aktuelle og sexy, men jeg må si jeg har adskillig mer sans for den tragiske og uhyggelige skikkelsen som for eksempel folketroen i Europa bragte fram.

Jan Ingar Thon er religionshistoriker, og mer oversiktlig og omfattende enn det jeg syns Pettersen gjør med vampyrene går Thon inn i den historiske materialet, og viser hvordan ideen om mennesker i dyreham (såkalte lykantroper) er minst 30 000 år gammel og finnes over hele verden. I gresk mytologi ble for eksempel kong Lykaon (japp, der kommer uttrykket lykantropi fra) forvandlet til en ulv av Zevs etter å ha drept sin egen sønn for å ofre kjøttet til gudene (eventuelt spise det selv, litt avhengig av kildene). Også her i Norden har vi jo fra norrøn tid ideer om berserkene, som i noen kilder kunne være mennsker som faktisk ble til bjørner i kamp. Over hele Europa finnes det en mengde gamle historier om folk som forvandler seg til dyr, primært ulver i ulike situasjoner.

Og trodde du folketroens vampyrer var skumle, så viser Thon at den europeiske varulven kunne være noe av det «mest skremmende og marerittaktige vesen på jorden.»

Werwolf2

Opprinnelig ble tanken om varulver sett på med litt skepsis av Kirken, og i beste fall som resultat av Guds straff eller noe slikt. Varulvene var altså tragiske og ikke så veldig farlige skikkelser. Og ofte varte denne skjebnen bare et visst antall år før den ble hevet igjen. Thon viser til en preken som den populære presten (javisst, de hadde kjendisprester da også) Johann Geiler von Kaisersberg holdt i 1508 som er unik ikke bare ved at den viser til en rekke eksempler, ofte humoristiske sådanne, på samtidens folketro. Men også ved at den svært nøkternt forsøker å forklare de utbredte og folkelige ideene om varulver på en rasjonell måte.

Men den nøkterne holdningen til de lærde kunne ikke holde borte det voldsomme folkelige hysteriet som virkelig blomstret utover 15- og 1600-tallet. Frykten for varulver ble like reell som frykten for hekser, og mange mennesker ble dømt og også brent på bålet for å være i ledetog med Fanden sjøl på denne måten. Omlag 200 varulvprosesser er dokumentert i Europa mellom 1407 og 1720.

Fra å anta at mennesker ble varulver på grunn av straff fra gudene/Gud i antikken og middelalderen, var renessansen og barokkens ideer om varulven adskillig skumlere. Folk ble varulver av fri vilje, og som regel kunne de selv bestemme når de ble varulver (dette med fullmåne og sånn er en litt nyere oppfinnelse, blant annet basert på folketroen omkring varulver i Italia og på Sicilia). På grunn av blodtørst, drapslyst, djeveldyrkelse eller seksuelle behov. Der i alle fall de senere ideer om vampyrer har et erotisk skjær over seg, var det for varulvenes del ofte snakk om umettelig seksuallyst. I motsetning til vampyrene som må drikke blod for å overleve, drepte og spiste varulvene sine ofre fordi de hadde lyst og mulighet. Seksualitet kombinert med kannibalisme er jo rimelig …nasty, så det var ikke rart frykten for dem tok overhånd.

Dette med sicilianske tradisjoner om varulvene er interessant når man ser på hvordan varulven dukket opp i amerikansk film på 30-tallet. Thon spekulerer litt i om det er en forbindelse mellom dette og den store innvandringen av italienere fra Sicilia til USA på midten av 1800-tallet. Tanken er interessant, fordi den moderne varulven, både når det gjelder forvandling på grunn av månen, og dens utseende, ligner på folketroen derfra.

MV5BMTI4Mjk5ODg5M15BMl5BanBnXkFtZTYwODcyMDk4._V1_SY317_CR4,0,214,317_Litterært har varulven aldri hatt samme utbredelse og popularitet som vampyrene. Romantikken og den store oppblomstringen av skrekklitteratur på 1800-tallet bragte noen figurer mellom permene, blant annet i England, men det er i filmen varulven virkelig slo til i populærkulturen. Det ble laget flere ulike filmer med varulver og lykantroper i stumfilmtiden. Men Thon mener det er det største «monsterfilmstudioet» på den tiden, Universals film Werewolf of London fra 1935 som for første gang introduserer de fleste klassiske varulvmytene til filmmediet. Og i det samme studioets film The Wolf Man fra 1941 er varulven – med vekt på ulv – også virkelig til stede på lerretet. Med pels og alt.

Resten er, som man sier, historie.

Flere varulvfilmer dukket etter hvert opp, også fra andre studioer (ikke minst det berømte/beryktede Hammer Film Productions.) I senere år har varulvene i tillegg blitt mere rock’n’roll. Underworld-filmene er jo et eksempel på det.

Men allikevel kan det virke som om varulvene, i tillegg til å framstilles som vampyrenes dødsfiender (noe som er en moderne oppfinnelse), aldri klarer å fortrenge blodsugernes popularitet. Jeg vet ikke hvorfor. Det har muligens noe med at det sensuelle, som i moderne vampyrmytologi, alltid vil være mer forlokkende enn det rent dyriske. Vampyrene er blitt kulturelle og elegante, mens varulvene fortsatt bare er skremmende vanskapninger. Ja, ser vi bort fra visse moderne forsøk på å gjøre varulvene mer forlokkende da (nei, jeg gidder ikke å atter en gang nevne de filmene Som Vi Ikke Skal Snakke Om).

Og det er forsåvidt greit. Begge representerer uansett for meg spennende europeisk folklore, og begge disse bøkene anbefales for alle som har sans for slikt. Forvent allikevel ikke vampyr- eller varulvversjoner av Kollektivet med det første.

Eller… Hmm…