IMG_0995

Da har jeg kommet til siste blogpost om vår tur til Moskva og tegneseriefestivalen Kommissia. Har du gått glipp av de tre forrige postene, finner du dem her, her og her.

Fredag var dagen da vi tre norske tegnere skulle i ilden. Denne dagen kom også Torunn og Kristian Hellesund. Kristian er mannen som startet Serienett.no, og som ellers jobber som journalist og holder tegneserieforedrag og ymse Tegneserietreff rundtomkring i landet. På festivalen skulle han fortelle russerne om Norske tegneserier.

Jeg hadde forberedt meg godt til mitt eget opplegg, og jeg har jo etter hvert ganske mye erfaring med å holde foredrag og slikt for større forsamlinger.

Allikevel var jeg veldig nervøs.

Først ut var Øystein Runde. Mannen med en drøss utgivelser på samvittigheten, med alt fra hans legendariske serie Margarin (skrevet av Kristopher Schau), den nynorske superhelten Bjartmann, til vikingeserien Sleggja. Øystein er flink å prate, full av energi (muligens fordi han spiser mye brokkoli – etter eget utsagn), og hadde et morsomt foredrag om arbeidet sitt.

runde

Øystein Runde underholder russerne.

Etter en liten pause kom Ida Neverdahl på scenen, som under pseudonymet JellyVampire på DeviantART har fått en stor tilhengerskare internasjonalt (etter eget utsagn er det av en eller annen grunn spesielt mange meksikanere som liker det hun gjør), og som også har gjort seg solid bemerket i det norske seriemiljøet. Blant annet med serie i bladet Nemi. Hun er adskillig mindre frampå enn Øystein, men sjarmerte alle med både tegningene sine og humoren sin.

ida

Her har Arild Wærness fotografert Ida Neverdahl mens hun sjarmerer russerne med sin bjørnetegning.

Så var det min tur. Jeg var som sagt ganske nervøs. Ikke minst fordi powerpointen jeg hadde laget ikke kunne brukes sånn som den var. Vel, siden jeg bruker Mac hadde jeg laget en presentasjon i Keynote, men med en backup i Powerpoint. Men ingen av delene kunne brukes, så Øystein hadde i full fart hjulpet meg med å omgjøre det til en pdf – noe som fjernet de kule effektene jeg hadde lagt inn. Nåja. Effektene kunne jeg leve uten. Men jeg brukte alt dette som unnskyldning ovenfor meg selv der jeg stod på scena og tviholdt på mikrofonen som om jeg var redd for å falle ned derfra. At noen fra festivalen hadde gitt meg en kaffe med en skvett vodka oppi først hadde ikke noe å si.

Heldigvis slapp noen av oss å snakke på russisk. Det kunne blitt …interessant. Anna tolket oss underveis på en glimrende måte. I alle fall jeg er lite vant til å bli tolket, så flere ganger bablet jeg i vei, og glemte å ta pauser så hun fikk oversette. Men tror hun fikk med seg det meste uansett.

Åkke som. Jeg fikk presentert arbeidet mitt for russerne, og selv om lufta på slutten i lokalet var rimelig dårlig var det fremdeles endel som var våkne og stilte spørsmål til meg også etterpå. Generelt virket det som om Ronny og Blacktööth var det som russerne syntes var mest spennende. Mange kom i alle fall til meg etterpå og fortalte at de gjerne ville ha sett mer av den serien. Men generelt syntes det som om russerne var mest overrasket over at Kollektivet, med sitt tross alt …voksne innhold også ble lest av barn.

Jeg ble av festivalfolka fortalt at tegneserier generelt var sett på med litt mistro i Russland, som en slags kulturimperialistisk greie fra USA. Alexander, festivallederen, var også bibliotekar og var den første som hadde klart å få tegneserier inn som en del av boksamlingen i et russisk bibliotek. Det gav meg virkelig noe å tenke på siden vi her i Norge ser på det som en selvfølge at tegneserier finnes på bibliotekene. Han hadde måttet kjempe en hard kamp med ledelsen for å få dem til å akseptere dette. Jeg er ikke helt sikker, men tror det har å gjøre med at tegneserier fremdeles blir sett på noe som primært er rettet mot barn der borte, og dermed er man veldig skeptiske til hva slags påvirkning man vil tillate den oppvoksende generasjon. Dette passer forsåvidt inn i det som jeg ble fortalt (nevnt i en tidligere blogpost) at Kollektivet, med sin aksepterende holdning til homofili aldri hadde kunnet blitt utgitt i Russland, som i disse dager har fått en lov som forbyr «homofil propaganda» rettet mot barn.

lien

Kristian Hellesund har foreviget meg i det jeg forsøker å si noe morsomt… Tror jeg.

En annen ting jeg må nevne, som både kom opp i spørsmålene fra publikum til oss tegnere, og et par ganger ellers, var hva vi mente om «denne norske» eller «svenske filmen om en russisk okkupasjon av Norge». Til å begynne med var vi litt usikker på hva de mente, men skjønte fort at det gjaldt den kommende tv-serien fra NRK, skrevet av Jo Nesbø, som heter «Okkupert«. Jeg var veldig overrasket over hvor mange vanlige russere som faktisk hadde fått med seg dette. Og ikke minst hvordan dette syntes å engasjere dem. For oss i Norge er dette en fiksjon muliggjort i skyggen av minnene vi har fra Den kalde krigen da et slikt scenario ikke var utenkelig (selv om prosjektet har fått endel til å protestere også her). For russerne vi snakket med var dette både en latterlig og nesten en litt sårende tanke.

Personlig er jeg litt usikker på hva jeg mener. I utgangspunktet må man kunne lage fiksjon om hva som helst, og serien «Okkupert» høres unektelig spennende ut. Samtidig vet jeg jo ikke hvilken vinkling denne saken har hatt i Russland, med tanke på mediesituasjonen der. Vi i vesten er jo vant med spark til egne land og myndigheter uten at vi går av skaftet av den grunn. Noe sier meg at situasjoen ikke er den samme der borte.

Vel, da det hele var over måtte vi ha litt mat i kroppen, og dro for å spise på en koselig restaurant i nabolaget.

IMG_1037

Torunn, Frøken Dyd, Mai, Arild og Kristian. Og ja, vodkaen var også på bordet. Og den smakte som fløyel.

mat

Dette smakte også veldig godt. Vaktelegg i et «reir» av tynne pommes frites, på en seng av kjøtt og sopp i en deilig saus. Oh… Ble sulten igjen nå…

Så ble vi med en gjeng russere til et eller annet sted (etter x antall togbytter i metroen var jeg bokstavelig talt helt lost) der det ble riktig så hyggelig etter hvert. Benoît Sokal med følge dukket også opp, og resten av kvelden ble… Vel, dere får ha meg unnskyld de litt uklare bildene.

IMG_1009

Den ene enden av langbordet….

IMG_1010

…og den andre enden.

IMG_1012

Raptusgeneralen følger med…

IMG_1015

…mens Øysten tegner.

Lørdag kom vi oss etter hvert opp til festivalen igjen etter at Frøken Dyd og jeg hadde gjort oss ferdige med litt shopping. Litt souvernirer hører alltid med når man besøker Det Store Utland. Både Arild og Kristian skulle holde hvert sitt foredrag på festivalen den dagen. I tillegg stod Benoît Sokal på programmet.

Vi norske tegnere ble sittende i vrimleområdet og tegne og signere. Øystein og spesielt Ida var veldig populære hos russerne. Selv hadde jeg med noen eksemplarer av tidligere utgitte Kollektivet-album. Noen gav jeg som gaver til vertskapet vårt, som eksempel på det jeg driver med, mens resten foreslo Anna jeg kunne selge.

– Selge? Seriene er jo på norsk! Dere russerne skjønner jo ikke bæret!

– Joda, folk vil elske dem. Ta 300 rubler for hver. Trust me!

Ooookay, som sagt så gjort. 300 rubler er ca 60 norske kroner, og jaggu tror du ikke folk kom bort til bordet og ville kjøpe. Morsomme greier. Jeg ble kvitt nesten rubbel og bit

IMG_1032

Jeg og Øystein gjør det man ofte må gjøre på festivaler.

Så skulle Sokal, festivalens hovedgjest, holde sitt foredrag, og jeg tenkte jeg skulle høre på. Men det kom så mye folk at det var omtrent umulig å presse seg fram. Så vi gav opp, og gikk for å ta noen øl istedet. Etterpå var det «festivalfest», det vil si ei samling med drikke og litt fingermat og taler. Da fikk jeg pratet litt med Sokal igjen, Frøken Dyd gav ham en boks snus og lærte ham å bruke det, og alle var fornøyde. Deretter dro vi til ut på byen hele hurven og alle var enige om at dette hadde vært gode dager.

For de som er stødige i russisk: Du finner innslag om blant annet oss nordmenn på russisk tv fra festivalen her og her!

lienogsokal

Jeg forsøker å overbevise Sokal om et eller annet.

IMG_1047

Anna likte snusen hun fikk. Frøken Dyd poserer med. Og Øystein er ikke helt med på det som skjer.

Søndag ettermiddag var avreisedag. Jeg og Frøken Dyd var sant og si rimelig slitne, og mens de andre dro på museum og loppemarked dro vi inn til sentrum og slo ihjel noen rolige timer for oss selv. Alt i alt var vi alle veldig fornøyde med oppholdet, og for min del var fordommene jeg hadde hatt til både Russland og russere rimelig knuste.

Moskva var strengt tatt som en hvilken som helst annen europeisk storby. Og russerne var som folk flest, trivelige og gjestfrie.

Men de er veldig glade i vodka da. Det er ingen myte.

tina

– Ha det, Moskva!

sentrum

– Erru heeeelt sikker på at vi ikke har flere paracet med oss?