leninplakat

I går skrev jeg litt om vårt første møte med Moskva i begynnelsen av mai. Vi ankom byen 30.april, og skulle være der til 5.mai for å delta på tegneseriefestivalen Kommissia.

Men utenom festivalen var det utrolig masse annet å oppleve. Jeg er jo såpass gammel (host, hark) at jeg godt husker Den kalde krigen, og frykten for at USA eller Sovjetunionen skulle kaste verden ut i en atomkrig. Som en del av Vesten var jeg jo opplært til at Sovjet var The Big Evil. Sovjet var undertrykkelse, elendighet og krigshisseri, mens USA var peace, love and justice. Som voksen har jeg jo lært at bildet var litt mer nyansert, selv om jeg fremdeles er glad jeg vokste opp i et Nato-land heller enn under Warszawapakten. Uansett, da Berlinmuren falt i 1989 og Sovjet gikk i oppløsning to år senere trodde jeg som alle andre at alt som minnet om Sovjet og kommunismen for alltid ble kastet på båten. I den første tiden ble da også Russland kastet ut i en kaotisk og hyperkapitalistisk verden der enkelte smartinger, kalt oligarker, klarte å karre til seg enorme rikdommer, og der alt som liknet kommunisme var som en vond drøm for russere flest.

Men sånn er det ikke. Ikke nå i alle fall. Russland under Putin har utviklet seg bort fra vill vest-perioden på 90-tallet, og det er ikke helt på jordet å si at på ny sitter det en Tsar på tronen i Kreml. Blant de tegneserieinteresserte vi møtte i Moskva var det noen med venstreorienterte holdninger som endog mente at Putins Russland i dag er på vei til å bli en faciststat der all opposisjon undertrykkes. At det militære i alle fall er sentralt så vi i alle fall med egne øyne. Politi og soldater fra ymse avdelinger var det altdri langt imellom, hvorav enkelt tyngre bevæpnet enn det jeg setter pris på i et sivilt gatebilde.

drp1

Det historiske museum ved Den røde plass, smakfullt dekorert før jubileet.

Mens vi var der forberedte russerne seg på Seiersdagen, feiringen den 9.mai til minne om seieren over nazistene i 1945 i Den store fedrelandskrigen, for oss andre mer kjent som Andre verdenskrig. I den forbindelse ble gamle kommunistsymboler tatt fram igjen og brukt av dagens myndigheter som en nostalgisk påminnelse om gammel storhet. Symbolenes gamle innhold er borte, og istedet brukes de for å støtte opp om dagens politiske system. Vi ble fortalt om venner av de vi snakket med som under demonstrasjoner mot Putin i fjor var blitt arrestert, og som man over ett år senere fremdeles ikke hørte noe fra. Hva som hadde skjedd med dem, hvilket fengsel de satt i, eller om de overhode levde var ukjent. For mange av våre nye russiske venner var saken om Pussy Riot nærmest et irritasjonsmoment som de mente tok bort vestens fokus på adskillig mer alvorlige problemer i dagens Russland.

Sånt er selvsagt skremmende å høre, og rimelig fjernt fra vår virkelighet der vi uproblematisk kan si hva vi vil om både Stoltenberg og andre politikere uten konsekvenser.

homo

Homofil propaganda!

I disse dager er det også en lov på vei (er usikker på om den er satt i kraft i Moskva også nå, eller om den fremdeles er til behandling) som gjør det ulovlig med «homofil propaganda«. Som jeg ble fortalt: Kollektivet, med Emma og Gry, kunne neppe ha blitt publisert i Russland i dag. Ikke uten at alle referanser til homofili først ble fjernet i alle fall.

Ellers så opplevde vi at sovjetnostalgien og Stalin-nostalgien lever i beste velgående, og ikke bare fra gammelkommunistene. Overalt finner man gamle kommunistsymboler som står der som minner om en forgjengen tid. På Revolusjonsplasen vest for Den røde plass står en stor statue av den kanskje største av de sovjetiske krigsheltene fra Andre verdenskrig, Gregory Zhukov.

statue

Gammel krigshelt. Lurer på hva hesten het.

kreml

Utenfor Kreml, det gamle russiske maktsentrum, brant en flamme til minne om de sovjetiske krigshelter. Haugevis av turister (mest russisktalende) stod og så på. Hva de så på? Ikke så mye. Lite skjedde. Vaktene bare …stod der.

Mindre plaketter, symboler og liknende finnes overalt. Gateselgere tilbyr, ved siden av alskens krimskrams, gamle partibøker, sovjetiske krigsmedaljer og andre ting fra kommunisttiden, og souvernirbutikkene er fulle av dill og dall med hammer og sigd, CCCP, kommuniststjerner og liknede. Til stor glede for turistene. Ja selv jeg ble revet med.

hatt

Kjøpte jeg den? Ja nå kan dere lure…

leninstalin

Jeg trodde egentlig at både Lenin og Stalin hadde takket for seg, men i et hjørne av Den røde plass satt de lys levende og snakket sammen i finværet.

Nå fikk vi altså oppleve 1.mai i Moskva, og for min del husker jeg godt fra «gode gamle dager» da man på TV denne dagen kunne se Sovjets feiring av seg selv og Revolusjonen med store militærparader og oppvisninger på Den røde plass. I år skulle det være militærparade den 9.mai i anledning avslutningen av Andre verdenskrig i 1945. Men det betyr ikke at gatene var tomme på første mai. Neida, her var det masse mennesker ute, og det fantes opptog for alskens grupper og politiske retninger.

Et stort opptog tilhørte tilhengerne  av den i mine øyne rablende gale opposisjonspolitikeren Vladimir Zhirinovsky. Mannen som vi ble fortalt ønsker et Europa bestående av kun tre stater: Russland, Tyskland og Sverige. Et digert opptog med hans tilhengere gikk der med sine blå og gule flagg, som gjorde at vi bare kalte dem «Ikea-toget». Øystein og Ida fikk også oppleve demonstrasjonene til de radikale, anarkistene og homoaktivistene. Der ble det visstnok litt håndgemeng mellom en gruppe av dem og deres motstandere som endte med at de ble venner igjen. Og for alt jeg vet tok en vodka eller ti sammen senere på kvelden.

Ikke alt man kan få med seg heller liksom. Og ikke alt som man forstår.

maiflagg

1.mai er dagen da gammelkommunistene, og deres disipler, titter fram i vårsola.

Som en liten forlengelse av dette må jeg forresten nevne noe vi opplevde en sen kveld/natt da vi var kommet tilbake til leiligheten etter en lang dag i byen og på festivalen. Vi satt i stua og snakket om dagens opplevelser da en av våre roper ut fra et av soverommene: «Det ruller tanks i gatene!!»

Vi styrtet selvsagt til vinduene. Og der, i den lange og brede gata mellom oss og USAs ambassade, kom en laaaaaang rekke tunge militære kjøretøy rullende. Tanks, mobile rakettramper (hvorav noen var så store at det må ha vært sånne mellomdistanseraketter på dem), ymse panservogner og liknene kom durende forbi oss. Det var både uhyggelig og fasinerende. Sannsynligvis var det snakk om en forflytning av militært materiell som forberedelse til paraden den 9.mai. Men det var ikke å komme forbi at vi alle tok noen ekstra drinker og øl mens vi så på opptoget.

military

Lang lang rekke, hvem skal ut av rekka gå? Militære muskler i moskvanatten. Bilene i forgrunnen skulle vel vaske gatene etter at militærfartøyene var rullet forbi.

For de spesielt interesserte: Her er en timeslang reportasje fra tysk fjernsyn (oh, the irony) fra paraden 9.mai i år. Militære muskler, pomp, prakt og penisforlengere i fleng. Minner vedig om åssen det var under Sovjettiden – eller i dagens Nord-Korea for den del.

Helt til slutt kommer her noen snapshots fra det jeg syns er en av de virkelig positive etterlevningene fra sovjettida: Metroen. Det vil si, ikke metroen som sådan (selv om den var imponerende og effektiv nok), men en del av metrostasjonene. I Sovjetunionens ungdom bygde og dekorerte man en rekke undergrunnsstasjoner i revolusjonær og historisk stil for å fremvise kommunismens fortreffelighet til alle reisende. Stasjonene og dekoren er litt falmet i dag, men fremdeles et vakkert skue som alle bør oppleve.

Les i morgen: Tegneserieturister!

sub1

Lent opp mot litt sosialistiske dekorasjoner står Frøken Dyd, mens vi ser Anna (vår russiske guide og engel), Øystein og Arild (med Raptusgeneraluniform) diskutere hvilken retning vi skal gå.

sub2

Hvor skal vi gå nå? Denne stasjonen lignet litt på et gresk bad eller tempel.

sub3

«…Og høøøyt i toppen, den blaaanke sovjetstjerneeee.»

sub4

Kunstutstilling i ei metrovogn. Only in Moscow…

sub5

Denne stasjonen var som et lite palass fra tsarens tid.

sub6

Stjerna er sentral også i de små detaljer.

undergrunn

Denne var blant de fineste «undergrunnspalassene».