I desember i fjor lanserte vi AMA2016, der dere lesere kunne sende inn spørsmål til Lien om Kollektivet eller andre ting. Responsen var vel ikke overveldende akkurat, men noen interessante ting kom inn, både via Facebook og på mail, så vi overlater dermed ordet til Lienslasken, Liens alter ego, som på vegne av dere lesere spør der andre tier!

ama2016

Hei. Lienslasken her. Jeg har fått i oppdrag å fungere som lesernes utskremte talerør i denne AMA’en, en jobb jeg selvsagt går til med liv og lyst. For de av dere som ikke kjenner terminologien, AMA står for «Ask me anything», et begrep som Reddit-brukere kjenner godt til. Anyway, vi tropper opp hos Lien en tidlig mandag morgen, nærmere bestemt andre nyttårsdag, i det han nettopp har krøpet ut av sengehalmen etter helgens nyttårsfeiring og brygger dagen første kanne med svart gugge på kjøkkenet like ved.

– Ikke innbill leserne at jeg drikker så mye kaffe da.

– Men du framstiller jo deg selv som en som drikker mye kaffe?

– Ikke så mye nå lenger. Det har mest vært en gimmick, som jeg uansett har lagt bak meg. Et par kopper om morgenen og formiddagen nå. Og kanskje en kopp etter middag. Og muligens en kopp eller to om kvelden de få gangene jeg må jobbe seint. Må jeg døgne, hiver jeg selvsagt innpå noen kopper, men ellers så drikker jeg faktisk gjerne te også nå.

Jeg kikker på den sydende greia som fyller kaffekanna og tenker automatisk på nylagt asfalt en varm sommerdag, og kommer til at asfalten lukter bedre.

– Jeg må rense trakteren, unnskylder Lien seg og leder meg inn i stua, der vi dumper ned i en velbrukt sofa.

– Så, mine lesere har sendt inn utallige spørsmål. Hvor mange? Noen hundre? Tusen? Jeg gleder meg. Fyr løs!

Jeg ser ned i notatene mine og vrir på meg.

– Faktisk… Det kom ikke inn så mange spørsmål.

– Neivel? Virkelig? Vel, de var vel opptatt med juleforberedelser og slikt da. Jeg sa jo at denne AMA’en burde lanseres i begynnelsen av desember, og ikke rett før Julaften når folk har mer enn nok med å vanne ut pinnekjøttet og kjøpe de siste julegavene.

– Altså, noen spørsmål er det jo, og enkelte av dem er …interessante.

Jeg og kremter og skulle ønske jeg hadde en øl, selv om klokka bare er 9 om morgenen.

– Vel, kom med de spørsmålene du har da.

– Okay. La oss begynne med å spørre hvordan en vanlig arbeidsdag er for deg. Som i dag, for eksempel, dersom du ikke måtte svare på disse spørsmålene.

Lien legger beina på bordet, tar en slurk kaffe og slår ut med hånden.

– Jeg starter alltid dagen her, i sofaen. Med kaffe, laptopen på fanget og beina på bordet.

– Surfende på tvilsomme nettsider, hehehe…

– Neida. Jeg leser nyheter, sjekker facebook og sånn. Og så skriver jeg.

– Hva da?

– Manus, i hovedsak. Ideer. Ting jeg kommer på. I tillegg til laptopen har jeg med skissepapir. Spesielt mandagene bruker jeg til å skrive ideer og manus. Noen ganger går det enkelt, andre gang litt treigere. Jeg trøkker på til jeg ikke kommer på mere, så ser jeg igjennom det jeg har, og er det tid igjen, begynner jeg å tegne. Andre dager så starter jeg dagen på samme måte, kanskje ikke med manusskriving da, men med kaffe og laptop, før jeg finner fram tegnesakene.

– Hva mener du med tid igjen?

– Til jeg må begynne på middagen den dagen. Jeg har blitt flinkere de siste par åra til å strukturere arbeidsdagene.

– Så det er ikke «work around the clock» altså? Er det også bare en gimmick du har skapt?

– Det varierer. Jeg var verre før. Da kunne jeg jobbe når som helst, døgnet rundt. Men du vet, man blir eldre, og jeg har tenkt at jeg gidder ikke jobbe på meg et hjerteinfarkt bare på grunn av en tegneserie. I’m too old for that shit, som det heter. Dessuten har jeg blitt flinkere til å ta hensyn til familien rundt meg. Tror jeg da.

– Slutt på helge- og nattjobbing, mener du?

– I alle fall mye mindre enn før.

– Du tegner til musikk vet jeg. Hva slags musikk liker du?

– Jeg er alteter. Nesten. Listepop har jeg alltid skult på med et skeptisk blikk. I hovedsak liker jeg klassisk rock, hardrock og en god del metal. Ja til og med noe av elektronikaen syns jeg kan være bra, som Røyksopp for eksempel, selv om EDM er noe jeg normalt skyr som pesten. Og jeg er spesielt glad i det som kalles progressiv rock og progressiv metal, gjerne av den brutale sorten. Jeg elsker å sitte og knote på Spotify og utforske nye artister, skjønner du.

– Noen favoritter?

– Rush er jo favorittbandet mitt da, og jeg hører på dem hver uke, tror jeg. Men ellers så er det sånn at jeg oppdager et nytt band eller en ny utgivelse, og hører mye på den til jeg blir litt lei og går over til en annen. Nå i desember var det mye av Karmakanic, John Wesley, David Maxim Mimic, Big Big train, Marillion, og… ja, mange.

– Det var ikke mye metal der da…

– Det går litt i bølger. Jeg oppdaget for eksempel Moonsorrow før Jul. Den nye plata deres er tøff.

– Et finsk black metal-band? Men du er jo ingen fan av black metal?

– Nei, egentlig ikke. Men Moonsorrow er vel mer sånn pagan metal, viking metal, eller hva søren det heter. Det er så mange undersjangere at man kan bli helt svimmel. Et annet band i ekstremsjangeren jeg liker litt er Melechesh, i alle fall noen av låtene. Og så liker jeg jo vår egen Ihsahn da. Og Enslaved, selvsagt. Det skal være en viss musikalsk kvalitet, kan du si. Og så liker jeg det ikke når det blir en sånn voldsom Hurra for Satan-greier i tekstene. Det er mer en personlig smak. Omtrent som når andre ikke liker når det blir for mye Hurra for Jesus, om du skjønner.

– Men du kan høre på Hurra for Jesus-musikk?

– Ikke noe problem. Så lenge kvaliteten er bra, vel og merke. Neil Morse er jo et eksempel der, en kristen artist med stor respekt langt utover menigheten kan du si. De to siste platene til The Neil Morse Band er jo fantastiske. De ligger ikke på Spotify, men du finner dem på Youtube. Og så har du Extol fra Norge. Kristen ekstremmetal. Gode greier.

– Really?

– Really.

Jeg velger å skifte tema.

– Hvordan blir du inspirert? Du har jo holdt på med Kollektivet i 17 år nå. Hvor henter du ideer og inspirasjon fra?

– Hehe. Det er det vanligste spørsmålet jeg får. Alle spør om det, og jeg vedder på at alle serieskapere opplever det samme. Vi kan jo spøke med det, og si at vi dyrker ideene bak huset, kjøper dem i butikken, og sånn ting. Men sannheten er vel at idéer er der hele tiden, for alle. Det gjelder å se dem, fange dem, og bruke dem. Det er ikke noe magisk med det. Alle kan komme på ideer til en vits. Men noen av oss klarer også å omsette det til tegneserier. Det handler vel om erfaring og kunnskap om seriemediet, tipper jeg. Noen ganger får jeg ideer ut av det blå, men som regel må jeg jobbe for dem. Det er en av fordelene med en serie som Kollektivet, som har gått så lenge og har så veletablerte karakterer: Jeg kjenner figurene mine, og kan mange ganger bare sette dem i en situasjon og nærmest se hva som skjer. Eller hva som funker. For det er jo ikke å komme bort ifra at mange ideer, de fleste kanskje, havner i søpla. De virker kanskje gode i hodet mitt, men de er ubrukelige på papiret.

– Vel, noen ganger havner vel dårlige ideer på papiret også…?

– Høhø. Joda. Arbeidsuhell forekommer. For noen av oss oftere enn andre.

Lien kremter og går og henter mer kaffe, mens jeg ser igjennom notatene mine for å finne spørsmål som kanskje er litt uvanlige. Lien virker å ta dette på rutinen. Som om han har svarte på dette tusen ganger før. På tide å sette ham på prøve.

– Kollektivet som tv-serie. Har du tenkt på det?

Lien slurper kaffe og tenker seg om.

– Ja, jeg har tenkt tanken. For noen år siden var det faktisk en kar, jeg skal ikke nevne navn, som kom til meg med ideen. Men jeg hørte aldri mer fra ham…

– Han gikk kanskje til TV2, og skapte deres versjon av «Kollektivet»?

– Nei nei. Ideen var å lage en tv-serie, med mennesker, basert på serien min. Det TV2 gjorde var…

– Innrøm det: Surt.

– Overraskende. Altså, jeg har jo ikke noen enerett på Kollektivet-navnet, men da jeg for noen år siden ble spurt av en bekjent i den lokale butikken om jeg hadde noe med serien å gjøre, ble jeg paff. TV2’s serie hadde nettopp startet, og jeg ante ikke noe om det. Så jeg sjekket det ut på nettet, og kunne til min lettelse konstatere at deres Kollektivet ikke hadde noe å gjøre med serien min.

– Men det var vel surt å oppleve at tv-versjonen ble så populær som den ble? Jeg mener, siden tegneserie Kollektivet ikke akkurat er… Vel, superpopulær?

– Nei faktisk ikke. Jeg likte TV2’s Kollektivet. Veldig dyktige folk som var med, og til tider hysterisk morsomme ideer og manus. Om noe, så skulle jeg jo ønske at jeg lagde like morsomme ting som dem. Synd det ble lagt ned egentlig. Det virker som om alle tv-kanalen bare resirkulerer de samme gamle fjesene hele tiden, mens nye og unge talenter, som de i denne tv-serien, ikke får oppmerksomheten og ressursene de fortjener. Tragisk, egentlig.

– Men om nå serien din skulle filmatiseres, hvem skulle spilt i de ulike rollene? Hvem skulle vært Ronny?

– Aner ikke.

– Aksel Hennie?

Line knekker sammen i latter, og søler resten av kaffen utover t-skjorta. Han unnskylder seg, må på toalettet, og kommer opp igjen, litt blekere enn sist.

– La oss være seriøse.

– En animert serie da? Du er utdannet animatør, og har undervist i animasjon i mange år på høgskolen her i Volda. 

– Hm, tja. Jeg vet ikke. En animert tv-serie koster mange penger og krever fryktelig mye arbeid…

– Det var jo snakk om en serie basert på Pondus en gang…?

– Ja jeg fikk vite om det via mine kontakter i miljøet da man jobbet litt med planene, men etter som jeg forstår trakk Frode Øverli seg fordi det kom til å ta alt for mye tid. Og jeg forstår ham. Et slikt prosjekt er …krevende. Og krever mange dyktige folk og mye penger. Så nei, det vil nok aldri skje for Kollektivet sin del.

– Ok. Er det noen av figurene som det er lettere å lage striper med enn andre?

– Ronny og Mounir, utvilsomt. Det er i alle fall dem som oftest dukker opp i ideene mine. De er på mange måter så ulike, men har en kjemi som jeg selv er overrasket over. Kisse er vel, på den andre siden, den jeg av og til syns er vanskeligst. Hun er en alenemor som er glad i hunky menn, samtidig som hun fra begynnelsen har vært en av de mer fornuftige figurene. Det er kanskje jeg som ikke er flink nok, men hun sliter jeg av og til litt med – det må jeg innrømme.

– Du skrev henne en gang ut av serien…

– Satte henne på pause. Jeg husker at forfatteren Tor Åge Bringsværd ble veldig misfornøyd da hun forsvant, siden han fra begynnelsen har vært en fan. Forhåpentligvis er han det fortsatt. Uansett så begynte jeg etter kort tid å savne henne selv. Så hun ble aldri skrevet ut. Det er forresten mange år siden nå.

– Oh, name-dropping!

– Heh, neida. Han skrev forresten forordet til den første samleboka faktisk. Bare sånn for å ha nevnt det…

– Vi går videre… Kollektivet har mange bifigurer. Er det noen grunn til det? Har du noen plan bak det hele?

– Vel, ja. Opprinnelig ville jeg at serien skulle ha mange karakterer, sånn at jeg aldri skulle gå tom for ideer. Uansett hvilken idé jeg får, vil det liksom alltid være en karakter jeg kan bruke.

– Det går ikke i surr for deg da?

– Tror ikke det. Vel, Balder har en kompis som av og til dukker opp. Han har jeg vel kalt både Morten og Pål, før jeg til slutt fant ut at det var Pål han skulle hete. Hahaha.

– Har du noen forbilder for dette? For å ha mange karakterer, mener jeg?

– Nei, egentlig ikke. Faktisk så leser jeg ekstremt lite stripeserier nå. Jeg følger litt med på Pondus, og et par andre. Men jeg er livredd for å ubevisst ta ideer fra andre. Men den serien som har inspirert meg mest, uansett hvordan du vrir og vender på det, er Tommy og Tigern.

– Originalt…

– Ja jeg vet. «Alle» liker jo den serien, og det er vel ikke så rart. Bill Watterson skapte en serie som vil stå igjen i historien, sammen med et par andre, når alle oss andre er borte og glemt.

– Forresten, hva er best, av Kollektivet og Pondus?

– Hva?

– Du hørte meg.

– Dumt spørsmål. Neste.

– Ok, hvem er du i Kollektivet?

– Det er litt av meg i alle figurene der tror jeg.

– En sjekkekonge som Ronny, et matvrak som Gry, en kung fu-ekspert som Emma og sexfrustrert som Mounir?

– Haha, nei ikke sånn. Men det ligger litt av min personlighet i alle. På godt og vondt. Jeg tror det er uunngåelig når man jobber med de samme figurene så lenge.

– Er noen av figurene basert på virkelige personer?

– Det spørsmålet har jeg også fått mange ganger. Nei. I beste fall indirekte. Noen mennesker jeg har møtt i livet har vel inspirert noen av figurene, men du finner ingen som er direkte modellert etter noen jeg har kjent.

– Rykter sier at du og kjæresten din ikke er så ulik Tobben og Ina-Stina?

– Kjæresten min liker ikke italienst progrock fra 70-tallet, og jeg er ikke noen samler, så det sier vel sitt. Men jeg liker Bob Dylan, og kjæresten min er flink å lage mat. Så joda. Et par likheter finner du sikkert om du leter.

– Du har laget Kollektivet i 17 år. Fortsetter du i 17 år til?

– Nei.

– Nærmer slutten seg?

Lien drar på det og klør seg i de grå skjeggstubbene.

– Jeg lager ikke Kollektivet om 17 år. Det er helt sikkert. Hvor lenge serien skal leve er jeg usikker på. Jeg har tegneserier som jobb og Kollektivet er en kommersiell serie. Så det er klart – selger den ikke mer, må jeg finne noe annet å gjøre. Dessuten er det jo ikke å komme bort fra at etter 17 år merker man en slitasje. Jeg har andre ting jeg har lyst å lage.

– Som?….

– Det er hemmelig. Men jeg kan i alle fall si helt sikkert at Kollektivet fortsetter ut dette året også. En ting jeg har lært er å ikke prøve å spå om fremtiden. Opprinnelig trodde jeg jo aldri at serien skulle leve så lenge som den har gjort.

– Så det KAN skje at du lager serien i 17 år til?

– Nei.

– Barna dine kan jo overta den. Det er jo ikke så uvanlig blant amerikanske stripeserier at barna overtar fedrenes…

– Nei.

– For mange år siden lagde du en lang science fiction-serie som gikk som føljetong i fanzinet Kraftig Kost. Hvordan kom du på den idéen?

– Science fiction er en sjanger jeg har elsket siden barn, og jeg hadde tidlig lyst å lage en slik serie. På videregående, på 80-tallet, skisserte jeg ut en 46 siders serie som jeg på en eller annen måte fikk folka i det gamle Bladkompaniet til å fatte interesse for. De invitert meg til kontoret deres i Oslo, men da de faktisk så hva jeg hadde… vel, jeg hørte ikke mer fra dem, hahaha. Jeg husker jeg også møtte Arild Midthun, altså lenge før han ble Donald-tegner, og presenterte for ham ideene om et langt episk verk. Jeg tror han sa noe sånn som «Jeg tror du bør starte med noe litt mindre først…» Men lysten var der fortsatt, og da jeg for første gang møtte Erik Falk ikke så lenge etter, som da drev dette fanzinet Kraftig Kost, spurte jeg om han ville trykke en lang science fiction-serie av meg. Han var naturlig nok skeptisk, men sa motvillig ja, og det var startet på serien «Kald Jord» som gikk over mange nummer. Husker ikke helt, men det var på over 40 sider i alle fall. Den dag i dag aner jeg ikke selv hva serien handler om, jeg fant på historien etter hvert som jeg tegnet den. Men moro var det.

– Og etter det? Kun striper?

– Tja, i hovedsak. Litt småtterier her og der, men jeg lagde faktisk ikke så mye serier da vi kom til 90-tallet. Jeg skrev rollespill.

– Rollespill?

– Japp. Skrev og utgav blant annet et som het Imperium 3000, som vel var et av de første norske rollespillene på markedet, solgt over hele landet. Det var en helsikes jobb, men kjekt.

– Men altså, har du andre science fiction-prosjekter på gang da?

– Tjah… Jeg har et prosjekt som har ligget på lur i flere år. Men når, eller om, jeg kommer til å lage den, det aner jeg ikke nå.

Jeg roter litt i notatene mine.

– Hvordan lærte du å bli en så dyktig tegner?

– For det første så ser jeg ikke på meg selv som en spesielt dyktig tegner… Tvert imot.

– Nå er du bare falsk beskjeden.

– Nei det er sant. Jeg er så og si aldri fornøyd med det jeg tegner. Jeg syns egentlig de fleste andre er flinkere enn meg. Men jeg er sta, og holder nå på allikevel.

– Men har du alltid tegnet?

– Jeg tror det. Jeg husker i alle fall at jeg tegnet på alt jeg kom over allerede før jeg begynte på skolen. Tegneserier, derimot, begynte jeg å lage i femte eller sjette klasse. Jeg gikk på slutten av 80-tallet på et par seriekurs i regi av noe som heter Norsk Tegneserieforum, men utover det har jeg ikke annet enn forming på lærerskolen som formell kunstutdanning. Jeg har av og til savnet det. Å være selvlært som meg er selvsagt bra det altså, men noen ganger har jeg tenkt at en mer formell utdanning kanskje hadde vært kjekt. Men herregud, jeg er snart 50 år. Å gå tilbake til skolebenken nå er uaktuelt, så både jeg og leserne får leve med det jeg gjør. Og når vi er inne på det, dette med denne science fiction-serien jeg snakket om… Jeg føler rett og slett ikke at jeg er en dyktig nok tegner til å lage den sånn som jeg vil ha den.

– Du kan jo skrive manus, og få en annen til å tegne den?

– Jeg har vært inne på tanken, og snakket med én tegner om det. Han var ikke uvillign, men… Helt ærlig så tar Kollektivet såpass mye av tiden min at det blir lite tid til andre slike kjæleprosjekter. Men hvem vet… Tror det får holde med det.

– Vi nærmer oss slutten på spørsmålene…

– Allerede?

– Ja. Og siden det heter «Ask me anything» har jeg spart på «anything»-delen til slutt.

– Fyr løs!

– Hva spiser du til frokost?

– Mat.

– Mer spesifikt?

– Mer mat.

– Ok… Snorker du?

– Next question.

– Bruker du linser?

– Ja.

– Tegner du med høyre eller venstre.

– Venstre. Som alle store kunstnere, høhøhø…

– Det er en myte.

– Whatever.

Jeg blar i blokken og ser på ham.

– Det var det.

– Var det alt?

– Japp. Vel, det var et par spørsmål til der, men jeg tror ikke…

– Få se.

Jeg viser ham. Lien får noen rykninger i munnviken før han lener seg tilbake i sofaen og super i seg siste rest av den kalde kaffeskvetten som fortsatt klamrer seg til bunnen av koppen.

– Det finnes noen syke mennesker der ute.

– Det er fans av Kollektivet.

– Ja, nettopp.

Det var alt folkens. De fleste av dere som lurte på noe bør med dette ha fått svar. Dere andre får bare fortsette å spekulere. I mellomtiden satser vi på at nye spørsmål hoper seg opp, for vi satser på en ny runde på slutten av 2017 igjen!